Et reisende folk

I flere dager har jeg spurt lohar-folket når de skal reise videre, og hver gang er svaret det samme: i morgen. Og så endelig skjer det. En morgen da jeg dukker opp i leiren, er de i gang med å lesse opp kjerrene sine. Verktøyet er pakket ned i forskjellige rom, oksene blir spent for med stor møye, og sengetøyet er brettet sammen og lagt på kjerrene sammen med feltsenger, sotete gryter og familiemedlemmer som er for små eller for syke til å gå. Til slutt setter den fillete karavanen seg i bevegelse. Hjulene med jernbeslag skramler mot veidekket.

4. februar 2010

I flere dager har jeg spurt lohar-folket når de skal reise videre, og hver gang er svaret det samme: i morgen. Og så endelig skjer det. En morgen da jeg dukker opp i leiren, er de i gang med å lesse opp kjerrene sine. Verktøyet er pakket ned i forskjellige rom, oksene blir spent for med stor møye, og sengetøyet er brettet sammen og lagt på kjerrene sammen med feltsenger, sotete gryter og familiemedlemmer som er for små eller for syke til å gå. Til slutt setter den fillete karavanen seg i bevegelse. Hjulene med jernbeslag skramler mot veidekket. Den motgående trafikken, som hovedsakelig består av motorsykler og hjemmelagede dieselkjøretøy som kalles jugards, gir plass for lohar-folket, som beveger seg nedover den smale veien forbi sennepsåkrer og bølgende vinterhvete.

Det er vanskelig ikke å la seg påvirke av dette romantiske scenariet. En fortapt stamme som likevel er i bevegelse. Hvis man ser bort fra de hostende, indiskproduserte Hondaene og de oransje og hvite antennemastene, er det vanskelig å se forskjellen på lohar-folket og de stolte rajput-håndverkerne som flyktet fra Chittaurgarh for nesten 500 år siden. Hva måtte disse middelalderlig utseende folkene gi avkall på hvis de skulle slutte å vandre og i stedet beveget seg inn i det moderne samfunnets hovedstrøm? Trolig måtte de gi avkall på alt når man snakker om deres kultur og tradisjoner. Det forekommer å være en høy pris å betale. De lohar-folkene jeg møter, holder fast på nomadeidentiteten. Men de fleste sier at de bor i kjerrene sine fordi de ikke har noe annet valg.

”Jeg blir verdens lykkeligste mann hvis jeg får en jordflekk og et hus,” sier Lallu en kveld. Også Kanya lengter inderlig etter bekvemmelighetene med et eget hjem. Noe slikt har hun aldri kjent til. Den dype lengselen deres er ikke vanskelig å forstå. Selv i dette landområdet i Rajasthan er det tegn på Indias raske økonomiske forvandling i form av de mobiltelefonene som mange av kundene til lohar-folket går rundt med (men ikke lohar-folket selv), og parabolantennene som skyter opp på de større landeiendommene. Det synes naturlig at de ønsker å få del i den nye velstanden. I tillegg til det har de blitt mer bevisste. I likhet med andre nomadefolk nord i Rajasthan har lohar-folket blitt oppfordret til å søke de lokale myndighetene om jord og husly av lokale jordrettighetsaktivister. På den måten ville de fått tak over hodet samtidig med at det indiske byråkratiets behov for en fast adresse ville bli oppfylt. Hvis man ikke har en fast adresse, er det veldig vanskelig å få tilgang til velferdsgoder som f.eks. subsidiert matolje og gratis legehjelp.

Men så langt har anstrengelsene vært forgjeves. Ifølge myndighetene i en by der lohar-folket har søkt, finnes det ikke noe jord å gi bort, og hvis det var det, så tviler de på at lohar-folket vil ha den. ”De vil ikke slå seg ned på ett sted,” sier en embetsmann. ”De vil leve på landeveien.”

Det samme svaret hører man i Thana Ghazi ca. 95 km nordøst for Jaipur, der lokale embetsmenn nølende har skaffet jordparseller til et titalls lohar-familier like ved byens mest trafikkerte ferdselsåre. Grovsmedene bor i ettroms mursteinshus, og kjerrene og essene deres står foran huset. Men etter fem år har lohar-folket fremdeles ikke elektrisitet, og søknaden om å få en felles latrine har blitt avslått.

Pradhan-en, distriktets mektigste, valgte embetsmann, bekrefter at han har vært imot å levere tjenester til kolonien fordi han er av den oppfatningen at lohar-folket aldri skulle fått lov til å slå seg ned på stedet. Det er for tett innpå et jenteherberge og en videregående skole, forklarer han, og lohar-folket ville vært bedre tjent med et annet område utenfor byen.

Noen få dager etter min forespørsel tropper arbeidere opp i kolonien og begynner å trekke kabler slik at de kan få elektrisitet i husene. Det er noen av innbyggerne i byen, som ikke engang prøver å legge skjul på sin fiendtlighet. Da jeg en ettermiddag forlater kolonien sammen med en veldedighetsarbeider, er det tre tenåringsgutter kledd i olabukser og genser som roper etter oss fra taket på den nærliggende videregående skolen. ”Hva skal dere gjøre for dem?” skriker en av dem. ”De er og blir nomader.”

Det er i begynnelsen av mars, og våravlingene nærmer seg for Lallu og Kailashi og klanen deres. Hveteåkrene modnes i solen, som blir varmere og varmere for hver dag. I leiren deres i den nye landsbyen søker lohar-folket ly i skyggen fra kjerrene sine og avkjøler kroppene med vannet fra en nærliggende brønn.

Våren er normalt håpets tid på landet i Rajasthan, men for Kanya er årstiden full av frykt. Foreldrene hennes har bestemt at hun etter hindu-helligdagen Akha Teej i april må tilbake til mannen og hans familie. ”Han er veldig slem,” forteller hun. Hun sier at han og moren hans tvang henne til å jobbe hele dagen ved blåsebelgen, og hvis hun protesterte, slo han henne. Men Kanya vet godt at skilsmisse er utenkelig for en kvinne i hennes posisjon. ”Jeg kan ikke gjøre noe,” sier hun. ”Jeg blir straffet uansett om jeg blir eller drar tilbake. Jeg er i skjebnens vold.”

Kanyas maktesløshet forsterkes av at hun er kvinne, men den finnes til en viss grad hos hele lohar-folket. Den lave sosiale statusen gjør dem sårbare overfor press og fordommer. En ettermiddag jeg dukker opp i leiren, får jeg vite at lohar-folket dagen før har hatt besøk av medlemmer av Rashtriya Swayamsevak Sangh, eller RSS, Indias viktigste hiduistiske nasjonalistorganisasjon. Ekstremister fra organisasjonen hadde fått høre at jeg var der. De antok at jeg var en kristen misjonær, og truet meg med juling. Lohar-folket blir ganske enkelt livredde og ber meg inntrengende om å dra.

Til slutt greier jeg å overbevise dem om at jeg er der som journalist og ikke driver evangelisering. De lokale RSS-medarbeiderne unnskylder og blir faktisk også med meg på et møte med lohar-folket, som på det tidspunktet har flyttet igjen – denne gangen til en nedtrampet beitemark i utkanten av en annen landsby. RSS oppfordrer lohar-folket til å samarbeide, men mitt forhold til de nomadiske grovsmedene blir aldri det samme igjen.

De har vært på vakt helt fra starten, og etter bråket med RSS ser de ikke noen grunn til å fortsette å tolerere meg. ”Du gir oss en håndfull mel, og så noterer du veldig mye,” sier Kartar og glor olmt på meg. ”Nå skal du gå din vei. Vi har fått nok av deg.”

En ettermiddag kjører jeg fra Jaipur ut til lohar-folket i et siste forsøk på forsoning. Dessverre er ikke Lallu og Kailashi der til å støtte meg. De er reist med bussen til Jaipur, der Kailashi håper å kunne bli behandlet for den kroniske hosten og feberen. De andre vil knapt nok snakke til meg, og noen vender ryggen til når jeg nærmer meg. Jeg forstår signalene og går mot bilen. ”Ikke kom tilbake,” roper Kartar.

Før jeg kjører, snur jeg meg og betrakter lohar-folkene en siste gang. Det er ikke mye fart i forretningene deres, og essene har blitt kalde. I morgen, eller kanskje dagen etter, vil de pakke kjerrene sine og dra til et nytt sted akkurat på samme måten som de har gjort det så mange ganger før. Men i dag ser de bare apatiske og trette ut. De ligner en flokk reisende som har kommet til veis ende.

Kanskje du er interessert i ...

Les også