Et hierarki blant de døde

Historikeren David Keightley ved University of California i Berkeley forteller at han særlig har blitt slått av hvordan innskriftene på orakelbeina videregir en fornemmelse av orden og hierarki. ”De nylig avdøde tar seg av småtingene. De som har vært døde i lengre tid, tar seg av større ting,” sier han. ”Det er en måte å organisere verden på.”

15. februar 2010

Historikeren David Keightley ved University of California i Berkeley forteller at han særlig har blitt slått av hvordan innskriftene på orakelbeina videregir en fornemmelse av orden og hierarki. ”De nylig avdøde tar seg av småtingene. De som har vært døde i lengre tid, tar seg av større ting,” sier han. ”Det er en måte å organisere verden på.”

Da Shangdynastiet falt fra hverandre i 1045 f.Kr. fortsatte bruken av orakelbein til varselstaking i Zhoudynastiet, som hersket i deler av Nord-Kina inntil det 3. århundret f.Kr. Men det ble etter hvert mindre vanlig å ofre mennesker, og kongegravene begynte å inneholde mingqi – besjelede gravgaver som fungerte som erstatning for ordentlige ting. Keramikkfigurer ble lagt i gravene i stedet for mennesker. Det mest berømte eksempelet er de terrakottasoldatene som ble bestilt av Kinas første keiser, Qin Shi Huangdi, som samlet landet til ett dynasti i 221 f.Kr. Hæren på drøyt 8000 statuer i full størrelse skulle tjene keiseren i det hinsidige.

Handynastiet, som var det neste i rekken, etterlot seg en samling gravfunn av mindre militært tilsnitt. Han Jing Di, som hersket fra 157 til 141 f.Kr, fikk en utrolig vifte av mingqi med i graven, som skulle avspeile hverdagens behov: gjengivelser av griser, sauer, hunder, stridsvogner, spader, sager, økser, meisler, ovner og måleredskaper. Ja, det finnes til og med offisielle blekkstempler til bruk for embetsmennene i dødsriket.

Innenfor en kultur som er så gammel og rik som den kinesiske, vil linjene fra fortid til nåtid aldri være helt like, og en mengde innflytelser har formet og forandret det kinesiske synet på døden. Noen taoistiske filosofer trodde ikke på et liv etter døden, men buddhismen, som begynte å få innflytelse på kinesisk tenkning i det 2. århundret e.Kr., introduserte forestillingen om gjenfødsel etter døden. Tanken om evig belønning og straff sivet også inn fra både buddhismen og kristendommen.

Likevel har mange elementer fra de tidligere kulturene som Shang- og Zhoudynastiene forblitt gjenkjennelige opp gjennom årtusenene. Kineserne har fortsatt å ære sine forfedre, og de har fortsatt å forestille seg livet i det hinsidige i et materialistisk og byråkratisk perspektiv. Nær døden-opplevelser gav næring til folkelige fortellinger om hvordan en underordnet sekretær i dødsriket stavet et navn feil på en fortegnelse over de døde og nær hadde avkortet et liv før feilen ble oppdaget.

Ifølge David Keightley er det tradisjonelle kinesiske synet på døden optimistisk. Det finnes ingen forestilling om arvesynden, så det skjer ingen stor forvandling når man går over til det hinsidige. Verden er ikke uhelbredelig ufullkommen, men fungerer som et utmerket forbilde for det neste stadiet. ”I Vesten handler alt om gjenoppstandelse, syndsforlatelse og frelse,” sier han. ”I den kinesiske tradisjonen dør man, men man forblir den man er.”

Historikeren mener dessuten at slike forestillinger har bidratt til det kinesiske samfunnets stabilitet. ”Kulturer som dyrker forfedrene, kan bare bli konservative kulturer,” sier han. ”Man finner ikke nye ting tiltrekkende fordi det betyr at man må utfordre forfedrene.”

Kinas nåværende forandringer er alt annet enn konservative, og de går hardt utover de døde. Gravplasser blir ofte sløyfet til fordel for byggeprosjekter, og mange kinesere har flyttet fra landet til byen, noe som gjør det umulig for dem å komme hjem til Qingming. Noen prøver å vedlikeholde gravene på alternative måter – det finnes nettsider som gir etterkommerne mulighet til å stelle ”virtuelle graver”. Men det er vanskelig å tenke på fortiden i et land som er i så rask forandring, og mange tradisjoner dør ganske enkelt ut.

I Shuiquan Gou møter det tilsynelatende opp færre på Qingming-festen for å feire for hvert år. Likevel overlever helligdagen, og noen av elementene avspeiler fremdeles eldgamle ritualer. Gravene i landsbyen blir organisert med byråkratisk presisjon, med hver generasjon i sin egen rekke. Materielle behov er fremdeles viktige: sigaretter, alkohol og gravpenger til de døde.

Tre år etter min første Qingming-fest er det bare sju landsbyboere som tar turen opp i fjellet til gravplassen. På toppen står det en ny grav i fremste rekke med et lys på med teksten ”Evig ung”. Jeg spør sidemannen min hvem det er som ligger gravlagt der.

”Wei Minghe,” sier han. ”Du kjørte ham hjem for noen år siden. Han døde i fjor. Jeg husker ikke akkurat hvilken måned.”

En annen mann tar ordet: ”Dette er første gangen vi markerer graven hans.”

”I fjor la han jord på andre folks graver,” sier en tredje. ”I år legger vi jord på hans.”

Jeg tar en spade og bidrar til gravhaugen. En eller annen tenner en sigarett og stikker den i graven med gloen opp. Wei Minghe ville ha likt den detaljen, og han ville også ha vært fornøyd med tidspunktet. Vi rekker å bli ferdige før daggry, og forfedrene kan – i hvert fall i ett år til – nyte tegltakene sine.

Kanskje du er interessert i ...

Les også