Et folk som ikke gråter

Etter en uke i lohar-folkets selskap forstår jeg delvis hvorfor situasjonen deres er som den er. De er ikke lette å omgås. Selv om jeg har gjort det klart fra starten at jeg ikke vil gi dem penger, prøver jeg å være venner med dem ved å gi dem små gaver, for det meste poser med linser og mel. Dessuten kjøper jeg av og til chai til dem hos en selger i nærheten. Men for noen er ikke det nok. Den eldre broren til Lallu, Kartar, plager meg konstant, og maser om å få kalakand, en slags melkepudding, og surmuler når jeg ikke lar ham få det. Kona hans, Pooni, er ikke mindre insisterende.

4. februar 2010

Etter en uke i lohar-folkets selskap forstår jeg delvis hvorfor situasjonen deres er som den er. De er ikke lette å omgås. Selv om jeg har gjort det klart fra starten at jeg ikke vil gi dem penger, prøver jeg å være venner med dem ved å gi dem små gaver, for det meste poser med linser og mel. Dessuten kjøper jeg av og til chai til dem hos en selger i nærheten. Men for noen er ikke det nok. Den eldre broren til Lallu, Kartar, plager meg konstant, og maser om å få kalakand, en slags melkepudding, og surmuler når jeg ikke lar ham få det. Kona hans, Pooni, er ikke mindre insisterende. ”Gi meg penger til chai!” sier hun så snart hun ser meg en morgen, og hver gang jeg fanger blikket hennes, kaster hun på den fillete tunikaen eller signaliserer sitt ønske om noe å spise ved å føre to fingrer mot leppene. Etter hvert unngår jeg blikkene hennes.

Selv Lallu, som ifølge Kailashi var ”for sjenert til å tigge”, tigger skamløst innimellom.

”Jeg fikk ikke noe mat i går fordi høna mi døde,” forteller han meg en ettermiddag. ”Jeg synes det var så leit.” En hund hadde tatt livet av den.

Jeg mumlet at jeg syntes det var synd.

”En ny høne koster 25 kr.”

Et sympatisk nikk.

”Du betaler 10 av dem.”

Sukk.

Likevel beundrer jeg lohar-folket. De er flinke håndverkere, jobber hardt og er åpenlyst stolte over det de gjør.

En ettermiddag kommer en kvinne fra landsbyen for å kjøpe en skje. ”Jeg tar kanskje litt mer for den, men jeg gjør skikkelig kvalitetsarbeid,” lover Kartar. Han varmer opp en jernbit helt til den gløder. Så legger han den på en ambolt med tenger mens Pooni hamrer den flat med en liten slegge. Når metallet har blitt tynt, tar Kartar en mindre hammer og former det behendig til en lang, blank skje. Han rekker skjeen til kvinnen og får 3 kroner for den.

Lohar-folket går opp i håndverket sitt fordi de er stolt av sin identitet. Alle med unntak av de yngste kjenner historien om Chittaurgarh, og gråtende barn blir brakt til taushet med et: ”Slutt å gråte. Du er en lohar.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også