Kvinnene forvandler Brasil

Sterke kvinner som selv vil bestemme over sin skjebne, og enormt populære såpeoperaer har redusert fødselstallene i Brasil og satt fart på landets økonomi.

15. september 2011

José Alberto, Murilo, Geraldo, Angela, Paulo, Edwiges, Vicente, Rita, Lucia, Marcelino, Teresinha. Det blir 11, ikke sant? Og da er den dødfødte, de tre abortene og barnet som bare fikk leve i mindre enn et døgn, ikke talt med.

87 år gamle Dona Maria Ribeiro de Carvalho avslutter med hes stemme oppramsingen av sine 16 graviditeter og ser på José Alberto, den eldste sønnen. Han har kommet på søndagsbesøk og sitter i sofaen og røyker. ”Med alle de barna”, sier Dona Maria mildt, men også lett bebreidende, ”burde jeg hatt over hundre barnebarn nå.”

José Alberto har tilbrakt morgenen med å fiske og har fremdeles på seg joggebukser. Stuen i morens leilighet i byen São Vicente de Minas midt i Brasil er akkurat stor nok til at det er plass til tre lenestoler, en TV, utallige familiebilder, tegninger av Jesus og Jomfru Maria samt den svarte vinylsofaen der han har satt seg. José Alberto Carvalho er professor og snart pensjonert leder for universitetets økonomiske fakultet. Han er også en av de mest respekterte demografene i Brasil de siste femti årene. Han vet selvfølgelig godt at det kun er 26 barnebarn i familien.

I det meste av sitt arbeidsliv har han beskjeftiget seg med det bemerkelsesverdige demografiske fenomenet i Brasil som speiles i hans egen familie. I løpet av to generasjoner har antall barn pr. kvinne i familien sunket til 2,36 – landsgjennomsnittet er 1,9. (I Norge er tallet 1,95.) Det betyr at det brasilianske fødselstallet ligger under det nivået der befolkningstallet opprettholdes. Brasil er med sine 191 millioner innbyggere det største landet i Latin-Amerika. Der dominerer den romersk-katolske kirken, abort er (med få unntak) ulovlig, og myndighetene har aldri offisielt snakket om svangerskapsforebyggende tiltak. Likevel er størrelsen på familiene redusert betraktelig de siste femti årene.

Kvinnene er enige

Og det er ikke bare rike og høyt utdannede kvinner som føder få barn. På Cedeplar, et senter for demografi, som José Alberto Carvalho var med på å starte, forteller de at nedgangen gjelder alle sosiale klasser og regioner i Brasil. En moderne brasiliansk familie bør ha to barn. Tre er nærmest umulig; da er det bedre med bare ett.

I et arbeiderstrøk i utkanten av byen Belo Horizonte betrakter en ugift 18 år gammel kvinne kjærlig sin lille sønn. Hun elsker ham høyere enn noe, sier hun, men hun skal ikke ha flere barn. Det uttrykket hun bruker, har jeg også hørt andre brasilianske kvinner bruke: ”A fábrica está fechada.” Fabrikken er stengt.

Den store nedgangen i fødselstallene er ikke bare et brasiliansk fenomen. Til tross for bekymringene over befolkningsveksten på verdensbasis, bor nesten halvparten av alle menneskene i hele verden i land der fødselstallene faktisk har sunket til under det nivået der vi reproduserer oss selv – det vil si litt over to barn pr. familie.

Oppsiktsvekkende tendens

For demografer, som prøver å finne årsakene til og konsekvensene av denne utviklingen, er det som har skjedd i Brasil siden 1960-tallet, et svært interessant fenomen som blir nøye studert.

”Det som tok 120 år i England, klarte vi på 40”, sier José Alberto Carvalho. ”Det skjedde noe.” Han snakker om det som skjedde i barndomsbyen hans, São Vicente de Minas. Der har ingen kvinner under 45 år fått mange barn. Men han kunne like gjerne ha snakket om samtlige kvinner i hele Brasil. For selv om det er mange grunner til den dramatiske og raske nedgangen i fødselstallene, er det sentrale i hvert tilfelle de tøffe og ukuelige kvinnene. Uten myndighetenes oppmuntring og mot biskopenes erklæringer bestemte de seg for noen tiår siden å ”stenge fabrikkene” med alle mulige midler.

I Brasil er det helt vanlig at kvinner under 35 år blir sterilisert. ”Jeg var 18 da den første ble født – jeg ville gjerne ha stoppet der, men den andre var et uhell, og nå er jeg ferdig”, sier en 28 år gammel kvinne. Hun jobber i en butikk som selger kunsthåndverk i byen Recife nordøst i Brasil. Hun var 26 da hun ble sterilisert, og da jeg spør hvorfor hun har valgt en så ugjenkallelig form for prevensjon i så ung alder, minner hun meg om sønn nummer to, uhellet. Og hun la på seg og ble dårlig av P-pillene, sier hun. Og i tilfelle jeg skulle ha glemt det: Hun er ferdig.

Men hvorfor to? Hvorfor ikke fire eller de åtte som bestemoren din fikk? Svaret er alltid det samme: ”Umulig! For dyrt! Altfor mye jobb!” Ordene ledsages av et forferdet ansiktsuttrykk, oppsperrede øyne og et forskrekket smil som jeg etter hvert har begynt å kjenne igjen: ”Vi lever i det 21. århundret, senhora, er De gal?”

Oppskriften på reduserte fødselstall

Befolkningsforskere har en livlig debatt gående om hva som er årsakene til den brå nedgangen i fødselstallene i Brasil. Ingen har det eksakte svaret. Men hvis man skulle finne en oppskrift på hvordan man skal greie å redusere fødselstallene i et u-land uten myndighetenes offisielle medvirkning, presenterer vi her en plan i seks punkter, som tar utgangspunkt i det som skjedde i det moderne Brasil:

1. Gjennomfør en drastisk, rask og sen industrialisering, slik at landet på 25 år utsettes for den folkevandringen fra land til by som økonomene alltid har beskrevet som en hundre år lang prosess. Brasils militære ledere kom til makten ved et kupp i 1964 og opprettholdt et ofte brutalt autoritært styre i tjue år. De påtvang befolkningen en økonomi der det fortrinnsvis var jobber å finne i de store byene, der folk bor tett, der det er farlig å ferdes på gatene i de såkalte favelas (slumområder), der små barn betraktes mer som en utgift enn som kommende arbeidskraft, og der de jobbene som kvinner får ta for å sikre familien økonomisk, krever at de må være borte fra hjemmet i ti timer i trekk.

2. Sørg for at den statlige kontrollen med medisiner i størst mulig grad er begrenset, og gjør medisinen lett tilgjengelig. Da P-pillene kom på markedet på begynnelsen av 1960-tallet, kunne kvinner fra alle samfunnslag få tak i dem, også uten resept, bare de kunne skaffe pengene. Og støtt kvinnene når de gjør opprør mot den katolske kirkens restriktive holdning til prevensjon (se også punkt 4).

3. Reduser barnedødeligheten helt til folk ikke lenger føler at de er nødt til å få ekstra barn ut fra en forventning om at et par av dem vil dø i ung alder. Og styrk tendensen med en nasjonal pensjonsordning slik at arbeiderklasseforeldre ikke lenger trenger å tenke at en stor familie er deres eneste forsikring i alderdommen.

4. Det offentlige helsesystemet er også en viktig brikke i prosessen: Organiser det slik at legene raskt finner ut at de kan forvente høyere betaling for jobben og mer forutsigbar arbeidstid ved planlagte keisersnitt enn ved å vente på at barna forløses naturlig. Og spre så budskapet fra kvinne til kvinne om at en offentlig ansatt lege som allerede har startet på et keisersnitt, sikkert kan overtales til å gjøre en diskré sterilisering samtidig. På den måten sikrer man et blomstrende, flere tiår langt, offentlig støttet, grått marked for denne permanente prevensjonsmetoden. Det brasilianske helsesystemet anerkjente formelt frivillig sterilisering av kvinner først i 1997.

Den første gangen jeg hørte uttrykket ”a fábrica está fechada”, kom det fra en 69 år gammel pensjonert lærer som ble sterilisert i 1972 etter å ha født sitt tredje barn. Kvinnen har tre søstre. Alle tre er sterilisert. Ja, alle tre er katolikker. Nei, kirken liker det ikke. Nei, ingen av dem brydde seg noe særlig om det. De var troende kvinner, men i noen saker er mannlige prester kanskje ikke fullt på høyde med Guds sanne vilje. ”Alle gjorde det”, sier hun nøkternt.

5. Sørg for at de fattigste delene av landet får elektrisitet og TV samtidig. På den måten blir de tradisjonelle familielivsmønstrene brutt helt ned. Og oversvøm så eteren med et klart, fargerikt idealbilde av den moderne brasilianske familien: velstående, lys i huden og med få barn. Slik ser familiene nemlig ut i de høyt elskede novelas, eller telenovelas, portugisiskspråklige såpeoperaer som sendes kveld etter kveld over hele Latin-Amerika, og som fortsetter i flere måneder som en endeløs rekke av romantisk-erotiske billigbøker. Den klare sammenhengen mellom disse såpeoperaene og de stadig reduserte størrelsen på de brasilianske familiene har vært gjenstand for en god del undersøkelser.

Mens jeg er i Brasil, ruller Passione over skjermen. Den handler om familiedynastiet Gouveia, alle ser vakre og pene ut der de velter seg i misunnelsesverdige statussymboler: motorsykler, fine lysekroner, racersykler, flybilletter og franske designersko. Enken etter familiens patriark, en resolutt og beundringsverdig kvinne, har tre barn. Eller rettere sagt fire, men det ene er en hemmelighet, for han er født utenfor ekteskap og ble sendt til Italia som spedbarn fordi … nå, det spiller ingen rolle. Poenget er at Gouveia-familien ikke har mange medlemmer, og det finnes heller ingen andre storfamilier i den svært innviklede historien.

”Vi spurte dem en gang: ’Prøver TV-stasjonen Globo bevisst å introdusere familieplanlegging?’” forteller demografen Elza Berquó, som har studert effekten av de brasilianske novelas. ”Og vet du hva de svarte? ’Nei. Det er fordi det er mye lettere å skrive novelas om små familier’.”

Og endelig, punkt 6: Sørg for at alle kvinner er moderne brasilianere. Det er et kontroversielt tema, Brasil og kvinner. Det brasilianske samfunnet er tradisjonelt et sted der machokulturen trives – et fenomen som har vært forbundet med ofte forekommende konemishandling og andre fysiske overgrep mot kvinner. Men med movimento das mulheres, kvinnebevegelsen på 1970- og 1980-tallet, skjedde det for alvor noe, og ingen kan i dag kalle Brasil tilbakestående når det gjelder likestilling.

Da president Dilma Rousseff i fjor stilte opp som kandidat til presidentembetet, handlet debattene om hennes politiske ideer og forbindelser, og ikke om hvorvidt landet var klar for å få sin første kvinnelige president. En kveld i byen Campinas møter jeg Aníbal Faúndes, som er professor i fertilitet. Han beskriver den primære drivkraften bak utviklingen slik: “Fødselstallene sank fordi kvinnene bestemte seg for at de ikke ville ha flere barn.”

Abortpillen var lett tilgjengelig

Cytotec-saken viser i all sitt alvor at han har rett. Cytotec er navnet på et legemiddel (misoprostol) som på slutten av 1980-tallet ble internasjonalt kjent som abortpille. Men før resten av verden fikk kjennskap til abortpiller, hadde de brasilianske kvinnene selv funnet ut av det. Misoprostol var ikke ledsaget av noen reklamekampanje. Husk at dette var før Internett, og brasiliansk lov forbyr abort unntatt etter voldtekt eller ved risiko for kvinnens liv. Men det er det ingen som bryr seg om.

”Kvinnene fortalte hverandre hva slags dose man skulle ta”, forteller den brasilianske demografen Sarah Costa. Hun er direktør ved Women’s Refugee Commission i New York og har skrevet om det brasilianske Cytotec-fenomenet i det medisinske tidsskriftet The Lancet. ”Gateselgere solgte det på jernbanestasjonene. De fleste offentlige sykehus og klinikker tilbød ikke familieplanlegging, men hvis man virkelig ikke ville ha flere barn, så fant man lett de nødvendige opplysningene om doser og bruk.”

Det gikk ikke lang tid før det ble vanskeligere å få tak i Cytotec. I 1991 la de brasilianske myndighetene restriksjoner på produktet, og i dag er det bare tilgjengelig på sykehus, selv om flere kvinner forsikrer meg om at det fremdeles er mulig å kjøpe det illegalt. Men nå betaler det offentlige for sterilisering og andre former for prevensjon. Ulovlige aborter er fremdeles vanlig. Noen ganger foregår de med lege og sykepleiere, andre ganger under helt forferdelige forhold. Det er mulig at det ikke alltid er helt enkelt eller trygt for en brasiliansk kvinne å holde antallet barn nede, men det skorter ikke på tilgjengelige metoder. Og mye tyder da også på at dagens Brasil forventer det av kvinnene.

Samfunnet innrettet for små familier

”Se bare på leilighetene”, sier den 31 år gamle marketingdirektøren fra Rio de Janeiro, Andiara Petterle. ”De er ikke bygd for mer enn fire mennesker. Og i frysediskene på supermarkedene er alt i pakker for fire personer.”

Andiara Petterles firma har spesialisert seg på markedsundersøkelser av brasilianske kvinner. Innkjøpsmønstre og prioriteringer blant dem har forandret seg radikalt i perioden etter at Andiara Petterle ble født. Skilsmisse ble først legalisert i 1977, minner hun meg om. ”Forandringene har kommet svært raskt”, sier hun. ”I dag er utdannelse viktigst for unge kvinner. Deretter jobben og først deretter barn og et stabilt parforhold.”

Så barna har ikke blitt skjøvet helt ut, sier Andiara Petterle. De har bare blitt flyttet lenger ned på listen. Fra Andiara Petterle hører jeg også det velkjente refrenget: En moderne brasiliansk familie har ikke råd til mer enn to barn. Store deler av det offentlige skolesystemet er en katastrofe, og det blir spinket og spart slik at barna kan få mest mulig privat utdannelse. Det samme gjelder det offentlige helsevesenet. Så man sparer og sparer. Klær, bøker, mobiltelefoner – alt koster penger, og de må på en eller annen måte skaffes.

En formiddag er jeg på kafé med en gruppe unge, høyt utdannede kvinner fra São Paulo. På andre siden av gaten ligger en kiosk som selger åtte forskjellige magasiner om barn og foreldre. Vi studerer bilder av vakre småbarn kledd i strikkegensere, pilotsolbriller og kunstpels. ”Se på disse barna”, sier den 33 år gamle journalisten Milene Chaves i et både beundrende og fortvilet tonefall. ”Og det ser ut til at vi nå må ha smarte barnerom også. Det vil jeg ikke.”

Milene Chaves har vært sammen med kjæresten lenge, men de har ennå ingen barn. ”Og når jeg får noen, så vil jeg gjerne gjøre det enkelt”, sier hun. Venninnene nikker. Magasinet ligger fremdeles på bordet. Det er vakre ting, sier kvinnene, men det er for mye. Alle sammen er i 20- eller 30-årene, og ingen av dem har mer enn to barn. Da jeg spør om de noen gang ønsker seg tilbake til det mindre materialistiske livet for et par generasjoner siden – mange barn og ingen designerbarnerom – roper alle i munnen på hverandre. Jeg rekker så vidt å høre ordet presa – ”i fengsel” – før ordene deres drukner i latter.

Abonner

Sju milliarder mennesker i verden. Følg med på utviklingen. Abonner på National Geographic

Kanskje du er interessert i ...

Les også