Judas går op i flammer

Da mørket har senket seg over Guagüeyvo skjærtorsdag kveld, begynner folk å samle seg utenfor kirken på den andre siden av en brakklagt maisåker en knapp kilometer fra huset til foreldrene til Lorena. Det høres stadig trommeslag; de fortsetter med enkelte avbrytelser resten av natten og de neste 51 timene. Jeg har fått semana santa-ritualene forklart av antropologer, tarahumaraer i andre lokalsamfunn og slektninger på kjøkkenet til Fidencia, og det er ikke mange sammenfall i disse forklaringene. Ta f.eks.

10. november 2009

Da mørket har senket seg over Guagüeyvo skjærtorsdag kveld, begynner folk å samle seg utenfor kirken på den andre siden av en brakklagt maisåker en knapp kilometer fra huset til foreldrene til Lorena. Det høres stadig trommeslag; de fortsetter med enkelte avbrytelser resten av natten og de neste 51 timene. Jeg har fått semana santa-ritualene forklart av antropologer, tarahumaraer i andre lokalsamfunn og slektninger på kjøkkenet til Fidencia, og det er ikke mange sammenfall i disse forklaringene. Ta f.eks. trommene: Tre uker før semana santa begynner de å lyde overalt i Sierra Madre, og en kvinne som stod på en rarámuri-skole og rørte i en sammenkokt lunsjrett, fortalte at slagene skulle hindre Gud i å døse hen fordi det er på denne tiden av året at Djevelen er nærmest oss.

Da jeg tester denne teorien på Fidencia, svarer hun noe i retning av: ”Så interessant,” og trekker på skuldrene som om hun tenker: ”La oss nå bare føye chabochien.” Når vi trommer, er det fordi det er tid for å tromme, sier hun. Fariseerne, som maler seg på kroppen, de utkledde soldatene væpnet med pyntede tresverd, hytter med Jesusbarnet og jomfru Maria, som bæres rundt på skuldrene, judasfiguren i strå – med en sjokkerende form som leder tankene over på nylig inntak av massevis av Viagra – alt dette er innslag i semana santa som gjentas overalt i Sierra Madre, og det er en blanding av kristne og hedenske ritualer.

I Guagüeyvo venter jeg til det ikke er noen menn til stede før jeg diskré forhører meg om anatomien til Judas, og alle kvinnene i lokalet hyler av latter. Men det er ingen som er helt sikre på forklaringen, og en nonne som er på besøk, sier at det nok er meningen at Judas skal se komisk ut. ”Husk at han er en forræder,” sier nonnen. ”Og det er like før han skal drepes.”

Månen er full da Lorena og jeg begir oss over maisåkeren. Jeg vil gjerne virke respektfull og har skiftet til skjørt og bundet et tørkle om håret. Lorena, som har på seg de fløyelsbuksene hun har hatt på seg hele dagen, kikker bebreidende på meg. ”Du har pyntet deg,” sier hun og sukker. ”Ja, ja. Det er i orden.”

Hun går tilbake til huset og kommer ut i skjørt og tørkle – men tørkleet er brettet til et pannebånd og ikke bundet rundt haken. Vi spaserer over til plassen foran kirken, der fetterne hennes slår på geiteskinnstrommer og danser på rekke i måneskinnet. Hun sparker til steinene med joggeskoene sine. ”Men jeg vil ikke ta på meg sandaler,” sier hun. ”Da får jeg bare så mye stein i skoene.”

Det er så lett å oppfatte alt dette på en bestemt måte. Kvinnen med den blandede arven som kjemper med sin egen identitet, og så videre. Men Lorenas far er allerede over på kirkeplassen, der han står med lukkede øyne og spiller på en tarahumara-fløyte av tre mens menn med malte ansikter danner en kjede som langsomt beveger seg rundt ham. Han er en slank, mørkhudet mann som den gangen jeg kom hadde rakt meg hånden og uten å si et ord stod litt og kikket på meg. ”Hvor var du da tvillingtårnene falt?” spurte han plutselig. Etter å ha hørt svaret mitt (hjemme i California) nikket han og spurte om Osama bin Laden hadde blitt funnet, og så begynte han igjen å spille fløyte. Han og tvillingbroren er med på å lede semana santa-seremoniene. De hører til i Guagüeyvo. Det gjør ikke Lorena lenger, for det hun ønsker for seg selv og sine tre små sønner, er alt det den isolerte kløften og den lille grunnskolen ikke kan tilby. Etter at hun begynte å jobbe som sykepleier, flyttet hun hjem til byen i fem år, ble plassert på den lille legeklinikken som staten har bygd ved siden av Guagüeyvos skole. De tilbød henne å bli, men hun valgte å takke nei.

”Jeg er en innfødt kvinne,” sier Lorena til meg sent om kvelden, da vi sitter oppe og sludrer. Vi sliter med begrepet identitet, hva det betyr å tilhøre den ene eller den andre kulturen, og hvor lett det er å ødelegge alt sammen: Når begynner bestrebelsene med å bevare en innfødt kultur å låse fast den enkelte i en romantisk forestilling om hvordan den gjeldende kulturen bør være? Lorena er ikke begeistret for utviklingsplanene for Kobberkløften. Stuepikejobb er ikke akkurat det folk her trenger, sier hun og blir utilpass når hun ser de rarámuriene som selger kunsthåndverk, der de står og ser høytidelige og kulørte ut mens turister tar bilder av dem. Og når hun blir det, er det av fundamentalt usentimentale grunner: De tjener ikke nok på det. De burde kreve mer for jobben, og barna deres burde få gå på skole. Og de burde ikke lære sønnene sine å drikke.

Det er tent et enkelt stearinlys i det bakerste rommet som Lorena og jeg deler med to av sønnene hennes. Det er over midnatt. Vi kan stadig høre trommene. ”Jeg føler meg så rolig når jeg er her,” hvisker Lorena.

Og så sier hun plutselig: ”Jeg har tenkt å feire bursdagen når sønnen min fyller seks år. Jeg vil be søstrene mine komme. Jeg vil gjerne ha dem bort herifra. Om ikke annet så bare for noen dager. De skal se hvordan det er inne i byen.” Det er sine to ugifte søstre hun snakker om; de er begge yngre, har begge bare gått på skole en kort stund og bor fremdeles hjemme hos foreldrene. Den eldste av dem har allerede tre barn, men barnefaren har en annen familie i Guagüeyvo. ”De kunne også bli tospråklige sykepleiere og arbeide på sykehus,” hvisker Lorena. ”Det finnes ikke noe for dem her.”

Judas går opp i flammer lørdag morgen. Kar med maisbrygg blir trukket ut i det fri, og ved daggry begynner drikkingen. Varm pozole, som er en kokt maisrett med slaktet geit og kaniner, blir øst opp fra kjempestore tønner utenfor et hus som ligger litt lenger oppe i kløften enn huset til Lorena.

”I ettermiddag ville jeg gjerne ha fulgt deg utover stiene til husene du ikke kan se herifra,” sier en av fetterne til Lorena høflig og rekker meg en tallerken pozole og et gresskar med maisbrygg. ”Men jeg har tenkt å drikke meg full.” Så strømmer alle ut på kirkeplassen. Judasfiguren, som har en sort baseballcaps på hodet, blir trukket ut på en åpen plass, og en håndfull fulle menn kaster seg over den, roper, sparker og river og flår i den. Til slutt er det en som setter fyr på Judas. Da det ikke er annet enn aske og forkullet strå igjen, trer de fulle mennene usikkert og andpustne til side.

”Hva gjør vi nå?” roper en av dem.

Lorena ler og gjentar – ”Hva gjør vi nå?”

Kanskje du er interessert i ...

Les også