Hjemme hos Fidencia

Det er torsdag i den hellige uken, semana santa, det vil si dagene før påske, som er tarahumara­årets aller helligste. Det var jesuittprester som tok med seg kristendommen til Sierra Tarahumara på 1600-tallet, men de ble kastet ut igjen 100 år senere. Da jesuittene vendte tilbake i 1900, hadde tarahumara-folkets religiøse praksis blitt en blanding av katolsk liturgi og den eldgamle troen som nå er framherskende i store deler av Sierra Madre. Det skjer saker og ting i disse kløftene i semana santa, som nok trolig skremme de fleste kristne som opplever det for første gang, som f.eks.

10. november 2009

Det er torsdag i den hellige uken, semana santa, det vil si dagene før påske, som er tarahumaraårets aller helligste. Det var jesuittprester som tok med seg kristendommen til Sierra Tarahumara på 1600-tallet, men de ble kastet ut igjen 100 år senere. Da jesuittene vendte tilbake i 1900, hadde tarahumara-folkets religiøse praksis blitt en blanding av katolsk liturgi og den eldgamle troen som nå er framherskende i store deler av Sierra Madre. Det skjer saker og ting i disse kløftene i semana santa, som nok trolig skremme de fleste kristne som opplever det for første gang, som f.eks. en henrettelse av en judasdukke. Fariseerne og de fromme jødene fra bibelsk tid inntar hovedrollene i et festopptog fullt av løping, trommer, dans, drukkenskap og kamper. Det er et voldsomt syn der mennene undertiden maler ansikt og kropp i prikkete mønster som lyser hvitt mot huden, og hver vår lokker de ukelange seremoniene til seg tusenvis av gjester til Sierra. Men likevel ikke til Guagüeyvo, for det figurerer ikke på noe kart. Det lille samfunnet består av spredte boliger i et område med buskvekster og fjell, og ved skumringstiden sitter vi benket rundt et langbord på kjøkkenet til familien til Lorena for å spise varme tortillaer.

”Hvordan går dansen?” spør Lorena.

”Den ledende fariseeren falt og brakk foten,” sier Fidencia.

De snakker spansk, noe Fidencia lærte i rarámuri-grunnskolen, som lå flere timers gange fra den hulen hun er født i. Hun ble gift med faren til Lorena, Catarino Olivas Mancinas, som er etterkommer etter en gruvearbeider og av en ikke-tarahumara-familie som har bodd i Sierra Madre i mange generasjoner. Det huset han holder på å bygge på, er blant de beste i Guagüeyvo: Det er ekstra soverom med madrasser til de voksne barna og barnebarna som fremdeles bor hjemme. Huset har dessuten betonggulv og en veranda møblert med bakseter fra gamle biler, som brukes som sofaer. Det er også et lite solcellepanel som gir lys til et par summende gule pærer når mørket kommer. Det er tre år siden det omsider ble anlagt en grusvei til Guagüeyvo, som er akkurat bred nok til at det også er plass til noen master for elektrisitet, men mastene er ikke i drift ennå. Fidencia har fått vite at det snart vil komme elektrisitet. Når det gjør det, vil Lorena komme med et kjøleskap til henne.

Det er noe som maner til ettertanke, dette kjøleskapet. Det er Lorenas, og inntil videre står det i kjøkkenet hennes i San Rafael, der det finnes enkelte asfalterte gater og de fleste av husene har innlagt elektrisitet og vannklosett. Det er et år siden Lorena og Fidencia sist så hverandre, og selv om gjenforeningen var reservert – Fidencia hadde bare gått rett bort til datteren, nikket og tatt imot en liten klem – holder hun seg nå nær Lorena mens de lager mat sammen.

Den maisen som brukes til tortillaene, er fra avlingen i fjor. Om morgenen har Fidencia samlet tørkede blå maiskjerner, lagt dem i bløt i vann fra en utendørs vanntank, kjørt dem gjennom håndkvernen ute på verandaen og malt det til mel på en kvernstein av samme type som bestemoren og tipptippoldemoren brukte. Deretter gikk hun ut for å hente et fange med ved og tenne opp i jernkomfyren.

Tortillaene er tykke og smaker nydelig. Samme morgen har Fidencia hogd hodet av en kylling og lagt den i gryten. Fra denne brer det seg nå en duft av simrende caldo, kjøtt- og grønnsaksuppe. Hun er kledd i rosablomstret skjørt, genser med en klar blåfarge og et tørkle bundet under haken. Armene hennes ser ut til å være like sterke som armene til en vektløfter. Jeg spør Fidencia hvordan hun ville reagere hvis hun fikk de moderne chabochi-tingene til bruk i hjemmet sitt, og et øyeblikk tar hun øynene fra datteren for å se undersøkende på meg, alvorlig, men vennlig, som om hun prøver å finne ut om jeg virkelig er så dum som jeg høres ut.

”Det hadde vært veldig fint,” sier hun.

Jeg skjeler over til Lorena, og ser at hun forsøker å la være å le.

Kanskje du er interessert i ...

Les også