Pompeiis ofre døde plutselig

En gruppe italienske forskere sier nå at ofrene for Vesuvs utbrudd likevel ikke led en langsom og smertefull kvelningsdød, slik man hittil har trodd. De brant i hjel på et øyeblikk.

21. juni 2010 av Stefania Martorelli

Millioner av turister og besøkende som hvert år strømmer til Pompeii, grøsser uvilkårlig ved synet: Avstøpningene av menneskene som døde da Vesuv hadde utbrudd i 79 f.Kr., gjør et uutslettelig inntrykk og er et håndgripelig bevis på en oldtidstragedie.

Hittil har folk trodd at avstøpningene i Pompeii var beviser på personers smertefulle kvelningsdød. Nå vet vi imidlertid at de døde på en helt annen måte: De brant i hjel på et øyeblikk.

En ny undersøkelse foretatt av Guiseppe Mastrolorenzo og Lucia Pappalardo, som er forskere ved Vesuv-observatoriet (Osservatorio Vesuviano-INGV), og Pierpaolo Petrone og Fabio Guarino, som er biologer ved universitetet i Napoli, viser for først gang hvilke virkninger vulkanskyen hadde på folk i Pompeii og andre nærliggende steder i Vesuv-området under utbruddet i 79 f.Kr.

Undersøkelsen bygger på tverrforskning og studier av vulkanske lag, askestruktur og ofrenes DNA kombinert med datasimuleringer av utbruddet.

Oppdagelsen

”I motsetning til det forskerne har trodd til i dag, det utallige nyhetshistorier har viderebrakt og det millioner av turister på besøk ved avstøpningene i Pompeii er blitt fortalt, led ofrene ikke en langsom og smertefull kvelningsdød. De døde derimot plutselig, for de ble utsatt for svært høye temperaturer på 300 til 600 ?C,” forklarer vulkanolog Giuseppe Mastrolorenzo, som er en av forfatterne bak undersøkelsen.

”Nye vitnesbyrd om de termiske og mekaniske virkningene av utbruddet i 79 f.Kr. understreker at faren ved et eventuelt fremtidig Vesuv-utbrudd kan være mye større enn anslått av forskere og redningsmannskap. Derfor er det nødvendig med raske og drastiske endringer av beredskapen i tillefelle av et Vesuv-utbrudd.”

Ny undersøkelse

”Vi begynte med å undersøke askelagene i forskjellige deler av Vesuv-området,” sier Giuseppe Mastrolorenzo. ”Dermed kunne vi utlede noen opplysninger: høyden og hastigheten på skyen som oppsto da den pyroklastiske røykfanen, eller søylen, kollapset. Det er et kjent faktum at søylen var 30 km høy. Beregningen av høyden og hastigheten på skyen gjorde at vi også kunne bestemme skyens tykkelse og tetthet og tiden det tok den å passere over Pompeii: litt over ett minutt.”

Beviser fra ofrene

”Så spurte vi oss selv hvilke virkninger skyen kunne hatt på mennesker,” sier Giuseppe Mastrolorenzo, ”og vi kom frem til at de mekaniske påvirkningene var begrenset: Skyen var ikke særlig tykk. Deretter bestemte vi oss for å analysere ofrene.”

”Det var tydelig at avstøpningene av likene viste en ”øyeblikkelig dødsstivhet”, en stilling som er typisk ved plutselig død. Vi analyserte skjelettrestene og foretok DNA-analyser og fant tegn på forandringer som skyldtes høy temperatur,” tilføyer Giuseppe Mastrolorenzo.

”I laboratoriet gjorde vi forsøk med skjelettbiter: Vi utsatte dem for stigende temperaturer og observerte forandringene mens varmen økte. Deretter sammenlignet vi disse skjelettbitene med restene av ofrene fra Pompeii. Da ble det helt tydelig for oss at restene av ofrene hadde vært utsatt for rundt 300 ?C. I Herculaneum nådde temperaturen opp i 600 ?C.”

”Den tiden det tok skyen å passere (mellom ett og to minutter), var heller ikke lang nok til å fremkalle kvelningsdød,” sier vulkanologen. ”Det tar lengre tid å bli kvalt til døde. Ofrenes stillinger, som man trodde var bevis på langvarig smerte, er i stedet bevis på øyeblikkelig død på grunn av ekstremt høy temperatur.”

Undersøkelsen, som har tittelen Ethal Thermal Impact at Periphery of Pyroclastic Surges: Evidences at Pompeii, er publisert av det vitenskapelige nettmediet PLoS ONE.

Kanskje du er interessert i ...

Les også