Kongenes paradis

Da inkakongen Huayna Capac kom til makten omkring 1493, var det ikke særlig mye som så ut til å ligge utenfor inkadynastiets rekkevidde. For å gjøre den nye hovedstaden i Ecuador tilstrekkelig imponerende satte Huayna Capac over 4500 opprørske undersåtter til å slepe enorme steinblokker hele veien fra Cusco – en strekning på 1600 km opp og ned langs stupbratte fjellveier.

14. april 2011

Da inkakongen Huayna Capac kom til makten omkring 1493, var det ikke særlig mye som så ut til å ligge utenfor inkadynastiets rekkevidde. For å gjøre den nye hovedstaden i Ecuador tilstrekkelig imponerende satte Huayna Capac over 4500 opprørske undersåtter til å slepe enorme steinblokker hele veien fra Cusco – en strekning på 1600 km opp og ned langs stupbratte fjellveier.

Og i det opprinnelige inkaområdet slet og slepte en liten hær av menn og kvinner for å bygge en kongelig eiendom til Huayna Capac og familien hans. På kongens befaling la de om elven Urubamba til sørsiden av dalen. De jevnet ut høydedrag, drenerte sumper og plantet mais og planter fra fjerne områder av riket, som bomull, jordnøtter og chilipepper. Midt på grunnen la de stein og murstein til Huayna Capacs nye landslott, Quispiguanca.

I den lave ettermiddagssolen vandrer jeg rundt i ruinene av Quispiguanca sammen med Brian Bauers arkeologkollega, Alan Covey. Quispiguanca ligger i utkanten av den moderne byen Urubamba i et av regionens varmeste og mest solrike mikroklimaer, noe som gav kongefamilien et kjærkomment avbrekk fra kulden i Cusco. Porthusene på eiendommen vender nå mot en duftende koriandermark, og restene av murene omslutter et kongelig kompleks som var på størrelse med ca. sju fotballbaner.

Quispiguanca var omgitt av parker, åkrer og hager og var et tilfluktssted fra verden der en krigerkonge kunne slappe av etter et felttog. Der tok Huayna Capac imot gjester i de store hallene og spilte hasard med hoffolk og andre yndlinger mens dronningen stelte hagen og holdt duer. På grunnen var det en avsidesliggende jakthytte og en skog som var forbeholdt jakt på rådyr og annet vilt. Langs åkrene renset hundrevis av arbeidere vanningskanaler, bygde og reparerte terrassemurer og sådde mais og et utall av andre eksotiske planter. De forsynte Huayna Capac med en rik avling og maisøl nok til å beverte undersåttene sine på fyrstelig vis ved de årlige festivalene i Cusco.

Quispiguanca var ikke den eneste spektakulære eiendommen. Inkakongene arvet ikke mye mer enn tittelen, så hver ny konge bygde et bypalass og et hjem på landet til seg selv og slekten sin like etter at han hadde kommet til makten. Hittil har arkeologer og historikere lokalisert ruinene av ca. 12 kongelige eiendommer som er bygd av minst seks forskjellige inkakonger.

Selv etter kongenes død fortsatte de å være en viktig maktfaktor bak tronen. ”Forfedrene spilte en avgjørende rolle for livet i Andesfjellene”, sier Sonia Guillen, som er direktør for Perus Leymebamba-museet i Peru. Da Huayna Capac døde av en mystisk sykdom i Ecuador omkring 1527, fikk de betrodde tjenerne mumifisert liket, og de tok det med tilbake til Cusco.

Medlemmer av kongefamilien besøkte jevnlig den avdøde kongen for å be om hans råd i viktige spørsmål, og de lyttet oppmerksomt til de svarene som ble gitt fra et orakel som stod ved siden av. Mange år etter sin død var Huayna Capac fremdeles eier av Quispiguanca og jorden rundt. Faktisk dikterte kongelig skikk og bruk at avlingene skulle ernære mumien hans, tjenerne, hustruene og etterkommerne standsmessig til evig tid.

Kanskje du er interessert i ...

Les også