Inkaenes drøm om storhet

Et ukjent folk steg plutselig opp til maktens tinder i Andesfjellene. Derifra tvang de under seg kongedømmer, forvandlet landskapet og samlet et mektig rike.

14. april 2011 av Heather Pringle

På den fjerne øya Taquile midt i den enorme Titicacasjøen i Peru står hundrevis av mennesker tause på den åpne plassen i byen mens en lokal katolsk prest sier fram en bønn. Innbyggerne på Taquile nedstammer delvis fra de inkaene som koloniserte området for over 500 år siden, og de holder fremdeles de gamle skikkene i hevd. De vever klær i sterke farger, snakker det tradisjonelle inkaspråket og tar seg av jorden sin slik de har gjort det i århundrer. På festdager samles de på plassen for å danse til lyden av trefløyter og trommer.

I dag feirer innbyggerne festen for Santiago – også kjent som St. Jakob. På inkaenes tid ville dette ha vært festivalen for lynguden Illapa. Da bønnen er slutt, løfter fire svartkledde menn opp en enkel trebærestol med en malt statue av Santiago på. De danner en liten prosesjon bak presten slik at alle på plassen kan se helgenen på samme måte som inkaene en gang bar mumiene av sine ærede konger rundt på skuldrene.

Inkaherskernes navn gir fremdeles et inntrykk av makt og storhet, selv så mange århundrer etter at de døde: Viracocha Inka (det betyr Skapergudsherskeren), Huascar Inka (Det gylne kjedes hersker) og Pachacuti Inka Yupanqui (Den som gjenskaper verden). Og gjenskape verden gjorde de faktisk. På 1200-tallet reiste et kongelig inkadynasti seg fra anonymiteten i Cuscodalen i Peru. De sjarmerte, bestakk, truet eller overvant rivalene og skapte det største precolumbianske riket i Den nye verden.

I lang tid har vi bare hatt svært få spor som kan fortelle hvordan inkakongene levde, bortsett fra noen flatterende historier som adelige inkaer fortalte like etter at de spanske conquistadorene kom. Inkaene hadde ikke noen hieroglyfskrift som mayaene hadde, og hvis inkakunstnere laget portretter av regentene sine, så har de gått tapt. Kongepalassene i inkaenes hovedstad Cusco falt raskt i de europeiske erobrernes hender, og på ruinene av dem reiste det seg en ny spansk koloniby som begravde eller helt utslettet inkafortiden. I nyere tid brøt det ut uroligheter i Andes-området i Peru på begynnelsen av 1980-tallet, og i over 10 år våget bare noen få arkeologer seg inn i inkaenes tidligere høyborg.

Nå er arkeologene i ferd med å innhente det forsømte. Ved å finkjemme fjellskråninger rundt Cusco finner de tusenvis av hittil ukjente inkasteder som kaster nytt lys over inkadynastiets opprinnelse. Kolonitidens dokumenter gir spor om inkaherskernes tapte eiendommer og komplekse sammenhenger mellom livet i toppen og bunnen av de kongelige husholdningene. Og i inkarikets grenseland gir de forskjellige dramatiske historiske bitene vitnesbyrd om de krigene som inkakongene utkjempet, og de psykologiske slagene de førte for å samle flere titalls etniske grupper til et forent rike. Den enestående evnen til å seire på slagmarken og til å bygge opp en sivilisasjon stein på stein sendte et klart budskap, mener den amerikanske arkeologen Dennis Ogburn: ”Vi er verdens mektigste folk, så du må ikke tenke på sette deg opp mot oss.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også