Et blomstrende imperium

Midt på 1400-tallet stod collaenes hær klar i full kamputrustning på en kald, peruansk høy­slette nord for den store sjøen og utfordret de invaderende inkaene til kamp. Pachacuti skuet taus utover fiendens rekker og forberedte seg på det store slaget. Det var hovmodige menn som hersket over Titicaca-området og de oppimot ­­ 400 000 menneskene som bodde i kongedømmer rundt sjøen.

14. april 2011

Midt på 1400-tallet stod collaenes hær klar i full kamputrustning på en kald, peruansk høyslette nord for den store sjøen og utfordret de invaderende inkaene til kamp. Pachacuti skuet taus utover fiendens rekker og forberedte seg på det store slaget. Det var hovmodige menn som hersket over Titicaca-området og de oppimot 400 000 menneskene som bodde i kongedømmer rundt sjøen.

Jorden deres var rik og ettertraktet. I fjellene fantes det gull- og sølvårer, og på de frodige engene gikk det flokker av alpakkaer og lamaer. I Andesfjellene avhang krigslykken av disse husdyrene. Lamaen, som var kontinentets eneste fraktdyr, kunne bære 30 kg utstyr på ryggen. Sammen med alpakkaene gav lamaene også kjøtt, lær og ull til klær. De var samtidig både jeep, proviant og uniformer – nødvendige militære aktiva. Hvis inkakongen ikke kunne beseire titicacaherskerne, som holdt de store flokkene, måtte han leve i frykt for den dagen regentene ville komme for å beseire ham.

Fra den glitrende bærestolen gav Pachacuti ordre til angrep. Soldatene hans rykket fram mot collaene som en fryktinngytende mur til lyden av panfløyter skåret av fiendebein og trommer av hud som var flådd av døde motstandere. Så gikk begge sider til angrep. Da kamptåken løftet seg, lå collalik strødd over hele området.

I årene som fulgte, undertvang Pachacuti og etterkommerne hans alle herskerne i sør. ”Erobringen av Titicaca-senkningen var juvelen i inkarikets krone”, sier arkeolog Charles Stanish ved University of California i Los Angeles. Men militær seier var bare første skritt i inkaenes storstilte imperiebygging. Deretter begynte embetsmennene å sikre kontroll over befolkningen.

Hvis provinsene gjorde motstand, flyttet regentene rundt på befolkningen: forviste gjenstridige innbyggere til inkaenes kjerneområder og erstattet dem med lojale undersåtter. Beboere fra fjerne okkuperte byer ble flyttet til nye inkastyrte byer langs inkaveiene – som inkatroppene raskt kunne nå fram til. Inkaguvernører fikk bygd lagerhus for mat til troppene langs veiene og befalte lokalbefolkningen å fylle dem med forsyninger. ”Inkaene var Amerikas organisatoriske talenter”, sier Charles Stanish.

Under inkaene blomstret sivilisasjonen i Andes som aldri før. Ingeniører forvandlet sporadiske veier til et nett av veier. Bøndene ble mestere i åkerbruk i høylandet, der de dyrket ca. 70 forskjellige lokale avlinger og ofte kunne lagre matvarer for tre til sju års forbruk i store magasiner. Embetsmennene i imperiet ble eksperter på å styre innholdet i lagrene i hele riket takket være den gamle Andes-utgaven av en datakode: fargede tau med knuter som kalles quipus. Og inkabyggmestre fikk satt opp tidløse arkitektoniske mesterverk som Machu Picchu, som fremdeles imponerer turistene.

Kanskje du er interessert i ...

Les også