Sør-Koreas urbanisering som eksempel

Andre verdenskrig og deretter Koreakrigen, som sluttet i 1953, førte over 1 million flyktninger til den utbombede byen. Det var ikke mye igjen av Seoul – men for første gang var den fylt med en driftig blanding av mennesker. De brant etter å forbedre sin elendige levestandard.

9. desember 2011

Andre verdenskrig og deretter Koreakrigen, som sluttet i 1953, førte over 1 million flyktninger til den utbombede byen. Det var ikke mye igjen av Seoul – men for første gang var den fylt med en driftig blanding av mennesker. De brant etter å forbedre sin elendige levestandard.

”Min generasjons eksplosive energi stammer fra denne perioden”, sier Hong-Bin Kang, som er tidligere viseborgermester i byen og nå driver Seouls historiske museum. Det samme gjør Sør-Koreas befolkningseksplosjon, som ble utløst av raske forbedringer i det offentlige helsetilbudet og ernæringstilstanden akkurat slik det skjedde mange andre steder.

En mindre behagelig kjensgjerning er det at det var en diktator som var med på å organisere all denne energien. Da Park Chung-Hee tok makten under et militærkupp i 1961, kanaliserte regjeringen hans utenlandsk kapital inn i koreanske virksomheter, som produserte varer som utlendinger ville kjøpe – i første omgang billige klær og parykker, og senere stål, elektronikk og biler.

Avgjørende for den prosessen som skapte industrigiganter som Samsung og Hyundai, var alle de kvinnene og mennene som strømmet til Seoul for å jobbe på byens nye fabrikker og utdanne seg på universitetene der. ”Man kan ikke skille urbanisering og økonomisk utvikling”, sier økonom Kyung-Hwan Kim ved Sogang-universitetet.

Den voksende storbyen gjorde det mulig å skape en økonomisk oppblomstring, som så betalte for den infrastrukturen som var nødvendig for at byen kunne suge opp i seg landets økende befolkning.

Mye gikk tapt da bulldoserne rykket inn og høyhusene skjøt i været med rakettfart. Fra den gamle delen av Seoul nord for Han kunne man på 1970- og 1980-tallet se et helt nytt Seoul løfte seg fra de grønne rismarkene på den sørlige bredden i et område som kalles Kangnam. Man så byens voksende middel- og overklasse forlate de trange smugene og de tradisjonelle husene – vakre hanoker av tre med hager og vakre tegltak – til fordel for sterile høyhus og et nettverk av snorrette og bilvennlige boulevarder.

”Seoul mistet fargene sine”, sier Choo Chin Woo. Han er journalist i et ukentlig nyhetsmagasin som heter SisaIN. Men enda verre, de fattige ble i mange tilfeller skjøvet ut når de falleferdige boligkvartalene skulle rives og vike plass for høyhus som de senere ikke hadde råd til å bo i.

Med tiden har en stigende andel av befolkningen fått råd til å kjøpe seg til en del av boligeventyret. I dag eier halvparten av Seouls innbyggere en leilighet. Koreanere liker seg best når temperaturen i boligen er oppvarmet til 25 °C, sier byplanlegger Yeong-Hee Jang, og de har råd til det i sine velutstyrte leiligheter. En av grunnene til at bygningene i Kangnam ligger på rad og rekke, tilføyer hun, er at alle gjerne vil ha en leilighet som vender mot sør – både av hensyn til varmen og til feng shui.

I dag er Seoul en av de tettest befolkede storbyene i verden. Det er millioner av biler i byen, men også en velfungerende undergrunnsbane. For en fra Vesten ser gatene selv i de nyere bydelene ut til å være alt annet enn fargeløse. De kryr av handlende og er fulle av fotgjengere som hver enkelt setter et CO2-avtrykk som bare er halvparten så stort som det en innbygger i New York etterlater seg.

Livet har blitt mye bedre for sørkoreanerne, i takt med at landet har gått fra en bybefolkning på 28 prosent i 1961 til 83 prosent i dag. Den gjennomsnittlige levealderen har økt fra 51 til 79 år – ett år mer enn en gjennomsnittlig amerikaners levetid. Koreanske gutter blir nå 15 cm høyere enn de gjorde før i tiden.

Sør-Koreas utvikling går ikke an å legge blåpapir på, men den er et veldig godt eksempel på at urbanisering godt kan lykkes, også med veldig stor fart i et fattig land.

Kanskje du er interessert i ...

Les også