Økonomi vs. miljø

Det er lett å forstå hvorfor økonomer er glade i storbyene og betrakter dem som motorer for velstand. Litt vanskeligere er det for miljøforkjemperne. Når inntekten i storbyer stiger, øker forbruket og forurensingen tilsvarende.

9. desember 2011

Det er lett å forstå hvorfor økonomer er glade i storbyene og betrakter dem som motorer for velstand. Litt vanskeligere er det for miljøforkjemperne. Når inntekten i storbyer stiger, øker forbruket og forurensingen tilsvarende.

Hvis man setter mest pris på naturen, ligner storbyer tettpakkede fjell av ødeleggelse – helt til man overveier alternativet: å spre ødeleggelsen over et større areal. Fra et miljømssig standpunkt ville en ”tilbake-til-naturen”-filosofi vært katastrofal, sier den innflytelsesrike miljøforkjemperen Stewart Brand, som har argumentert for en uavhengig livsstil i naturen i årevis.

Han er nå også en av forkjemperne for urbanisering. Storbyer gjør det mulig for halvparten av verdens befolkning å bo på ca. 4 prosent av den dyrkbare landbruksjorden, noe som gir mer plass til åpent land. Beboere i storbyer belaster også på andre måter miljøet mindre målt pr. innbygger, forklarer forfatter David Owen i boken sin Green Metropolis. Kloakk, veier og energiforsyningslinjer er kortere og bruker dermed mindre ressurser. Leiligheter bruker mindre energi til oppvarming, avkjøling og lys enn hus. Og framfor alt kjører mennesker i tett befolkede storbyer mindre bil. I mange storbyer ligger energiforbruket og CO2-utslippene pr. innbygger langt under landsgjennomsnittet.

I utviklingsland er storbyer enda tettere befolket og bruker langt færre ressurser. Men det skyldes mest at fattige mennesker ikke forbruker særlig mye. Omkring 1 milliard storbyboere i utviklingslandene har ikke rent vanm, toaletter og renovasjon. Og ifølge FNs framtidsprojeksjoner er det denne typen storbyer som fram til 2050 vil suge opp det meste av befolkningstilveksten i verden – det vil si over 2 milliarder mennesker. Hvordan regjeringene deres velger å forholde seg til dette, vil få betydning for oss alle.

Mange regjeringer reagerer på samme måte som Storbritannia gjorde på Londons vekst på 1800-tallet: ved å prøve å stoppe den. En FN-undersøkelse viser at 72 prosent av utviklingslandene har satt i verk handlingsplaner som skal demme opp for strømmen av innflyttere til storbyene. Men det er feil å se urbaniseringen som et onde i seg selv i stedet for som en uunngåelig del av utviklingen, sier David Satterthwaite. Han er rådgiver for regjeringer og organisasjoner som arbeider for bedre forhold i slumområdene over hele verden.

”Rask vekst skremmer ikke meg”, sier han. ”Jeg møter afrikanske borgermestere som sier til meg: ’Det er for mange mennesker som flytter hit!’ Jeg sier til dem: ’Nei, problemet er at dere mangler evne til å styre dem.’”

Det finnes ingen entydig modell for hvordan man skal håndtere storbyer i eksplosiv vekst, men det finnes gode eksempler til etterfølgelse. Et av dem er Sør-Koreas hovedstad, Seoul. Seouls befolkning vokste fra under 3 millioner i 1960 til 10 millioner i 2000, og Sør-Korea gikk fra å være et av verdens fattigste land med et bruttonasjonalprodukt pr. innbygger på under 600 kr til å bli rikere enn mange europeiske land. Forandringene har skjedd raskt, og det ses tydelig.

Når man kjører inn til Seoul på motorveien langs elven Han, passerer man et hav av fullstendig like betongboligblokker, hver enkelt utstyrt med et stort nummer, slik at man kan skjelne den ene blokken fra de andre. For ikke så lenge siden bodde mange koreanere i blikkskur. Utvendig ser boligblokkene kanskje kjedelige ut, men innvendig er livet ”så varmt og behagelig”, sier byplanlegger Yeong-Hee Jang.

Enhver storby er en særegen blanding av det planlagte og det uplanlagte, av elementer som er bevisst gjennomført av bystyret, og andre som med tiden har vokst fram som følge av innbyggernes egne valg. Seoul var planlagt helt fra begynnelsen. De munkene som i 1394 valgte ut stedet for kong Taejo, som grunnla Chosen-dynastiet, fulgte de eldgamle prinsippene i feng shui.

De plasserte kongepalasset på et framtredende sted med elven Han foran og et stort fjell bak, som ga ly for nordavinden. I 500 år holdt byen seg stort sett innenfor en 16 km lang mur. Det var en avsondret og lærd by på et par hundre tusen innbyggere. Så kom det 20. århundret, og alt som hadde vært, ble nullstilt.

Kanskje du er interessert i ...

Les også