Kasakhstanifisering og presidentens drømmeby

På lik linje med Jernar Sjarkesjov er de fleste av de som har flyttet hit, etniske kasakhstanere – de etniske russerne, tyskerne, ukrainerne og andre, som utgjør resten av Kasakhstans befolkning, er i mindre grad tiltrukket av hovedstaden. ­Kasakhstanernes dominans er et resultat av at regjeringen foretrekker å ansette folk som kan snakke kasakhstansk. Det irriterer de ikke-etnis­ke kasakhstanerne, som betrakter det som enda et uttrykk for den svekkede statusen de har i det postsovjetiske Kasakhstan.

28. februar 2012

På lik linje med Jernar Sjarkesjov er de fleste av de som har flyttet hit, etniske kasakhstanere – de etniske russerne, tyskerne, ukrainerne og andre, som utgjør resten av Kasakhstans befolkning, er i mindre grad tiltrukket av hovedstaden. Kasakhstanernes dominans er et resultat av at regjeringen foretrekker å ansette folk som kan snakke kasakhstansk. Det irriterer de ikke-etniske kasakhstanerne, som betrakter det som enda et uttrykk for den svekkede statusen de har i det postsovjetiske Kasakhstan.

Det legges stor vekt på det kasakhstanske språket, og det er en del av en bredere tendens som noen kaller kasakhstanifisering. Astana er det mest iøynefallende eksempelet på dette, og Nursultan Nazarbajev er den mest glødende forkjemperen.

Presidenten, som selv er etnisk kasakhstaner, ble født for 71 år siden i en gjeterfamilie i en landsby sørøst i landet nær Kirgisistan. Han jobbet på et jernverk før han ble medlem av kommunistpartiet, der han fikk en ledende posisjon da Sovjetunionen falt.

Da han ble president, begynte han raskt å forberede en flytting av hovedstaden fra Almaty til Akmola nord i det sentrale Kasakhstan.

Hovedstadens plassering overrasker alle

Mange ble forbauset over valget. Akmola ble grunnlagt i 1830 som en tsarhøyborg og utviklet seg til et jernbaneknutepunkt som i Sovjettiden het Tselinograd. På 1950- og 1960-tallet var byen sentrum for Nikita Khrusjtsjovs jorddyrkingsinitiativ, som tok sikte på å gjøre regionen til Sovjetunionens kornkammer.

Men på 1990-tallet ble det harde tider, og byen var hovedsakelig kjent for temperaturer ned til –51 °C om vinteren, store myggsvermer om sommeren og sterk vind som pisket opp støvet på de utpinte åkrene.

Den Moskva-utdannede fiolinisten Ajman Mussakhajajeva hørte til blant skeptikerne. Hun vokste opp i Almaty og møtte president Nazarbajev etter en av sine konserter der midt på 1990-tallet. Presidenten, som var imponert over hennes opptreden, spurte om hun kunne tenke seg å starte et nasjonalt musikkakademi. Hun var henrykt over tilbudet og gikk ut fra at akademiet skulle ligge i Almaty.

Da Nursultan Nazarbajev avslørte hva slags planer han hadde, tenkte Ajman Mussakhajajeva: Hvor ligger Akmola? Men hun bet tvilen i seg og ble med presidenten til den nye hovedstaden, der hun i dag leder landets kunstakademi fra et stort, solfylt kontor i en knallblå, rund bygning, som utlendinger kaller hundematskålen. Da vi er ferdige med samtalen vår, ber hun meg vente et øyeblikk. ”Vil De se stradivariusen jeg spiller på?”

Hovedstaden symboliserer presidentens politikk

Nursultan Nazarbajev har gitt flere begrunnelser for å flytte hovedstaden fra Almaty, blant annet Almatys sårbarhet overfor jordskjelv og de nærliggende Tian Shan-fjellene, som setter grenser for hvor mye byen kan vokse.

Men geopolitiske årsaker spilte også en viktig rolle. Mange mener at Nursultan Nazarbajev fryktet at Russland hadde litt for sterke interesser i Nord-Kasakhstan, som grenser til Russland, og der en stor del av Kasakhstans etnisk russiske befolkning bor.

Det var i hvert fall ikke mange som var villige eller i stand til å utfordre den autoritære lederen. Han nyter fremdeles popularitet fordi han arbeider for stabilitet og økonomisk vekst, men regjeringen kritiseres også for korrupsjon og brudd på menneskerettighetene.

For å kunne bygge opp drømmebyen sin ba Nursultan Nazarbajev om hjelp og støtte fra utenlandske investorer som gjerne ville gjøre forretninger med Kasakhstan – blant annet emiratet Qatar ved Persiabukta, som finansierte byggingen av en moské med plass til 7000 troende (islam er den dominerende religionen i Kasakhstan, selv om staten offisielt er sekulær).

Han hentet også ledende globale talenter til byen, f.eks. den nå avdøde japanske arkitekten Kisho Kurokawa, som er mannen bak Astanas byplan.

Presidenten vil ha en finger med i alt

Men presidenten lot aldri noen være i tvil om hvem som bestemte. Byarkitekten Sarsembek Sjunusov husker ennå godt hvordan kollegene hans rev seg i håret da Nursultan Nazarbajev for noen år siden erklærte at han ville bygge en stor pyramide.

”Arkitektene gjentok igjen og igjen at det allerede fantes pyramider i verden”, forteller Sarsembek Sjunusov. ”Alle var engstelige, for man skal være en stor arkitekt for å bygge enda en pyramide.” Oppgaven med å bygge Palasset for fred og harmoni gikk til slutt til den britiske arkitekten Norman Foster, som også er ansvarlig for Khan Sjatir, eller ”kongens telt”, en flott selvlysende bygning som minner litt om et nomadetelt, en såkalt jurte.

President Nazarbajev er fortsatt svært involvert i alle detaljer av byplanleggingen, helt ned til valget av blomster som er plantet i fargerike mønster inspirert av kasakhstansk folklore.

”Han har alltid noen kommentarer”, forteller Sarsembek Sjunusov. ”Han foreslår en løsning, og så skifter han mening uken etter fordi han lever med prosjektene hele tiden.” Og han tenker fremdeles stort.

Ambisjonene blir stadig større

Bykjernen er nesten ferdig, og Nursultan Nazarbajev har bedt arkitektene sine om å undersøke mulighetene for å få satt opp et kjempestort telt, som i så fall skal danne rammen om en slags innendørs by med 15 000 innbyggere og klimastyring.

Det beste inntrykket av Nursultan Nazarbajevs ambisjoner – og ego – får man kanskje øverst oppe i Bajterek. I tillegg til en 360 graders panoramautsikt og en bar som serverer kaldt tyrkisk øl, finner man her en malakittsokkel med en 2 kg tung gullplate oppå og med et avtrykk av presidentens høyre hånd i midten. Gjestene legger hånden sin oppå avtrykket og ønsker et eller annet, og ved spesielle anledninger starter denne handlingen en avspilling av nasjonalsangen, som har teksten skrevet av presidenten.

Byen har også sine finurlige detaljer. Trådnettskulpturer dekket av vinranker formet som svaner, hester og sjiraffer som får det til å minne litt om Disneyland. En behagelig junikveld blåser barn såpebobler på plassen ved siden av springvannet som kalles Den dansende fontenen. Springvannet er opplyst i mange forskjellige farger, mens russisk hiphopmusikk drønner ut av store utendørs høyttalere. Ungdom på skateboard i løstsittende, lavtsittende olabukser utfører halsbrekkende stunt, mens politiet uanfektet ser på. En utendørskafé serverer fransk vin til hundre kroner glasset.

Den rivende utviklingen i hovedstaden kommer kanskje klarest til uttrykk på handlesentrene. Khan Sjatir – teltet som er designet av Norman Foster – er det som skiller seg mest ut. Den øverste etasjen er en innendørs strand med bølgebasseng og sand importert fra Maldivene.

Kanskje du er interessert i ...

Les også