Frykten for urbanisering

Frykten for urbanisering har ikke hjulpet storbyene, landene deres eller kloden generelt. Ironisk nok har Sør-Korea aldri helt kunnet frigjøre seg fra den tanken at landets mektige ­hovedstad er en svulst som suger livet ut av ­resten av landet. I disse dager er regjeringen i ferd med å bygge en ny hovedstad 120 km lenger sør.

9. desember 2011

Frykten for urbanisering har ikke hjulpet storbyene, landene deres eller kloden generelt. Ironisk nok har Sør-Korea aldri helt kunnet frigjøre seg fra den tanken at landets mektige hovedstad er en svulst som suger livet ut av resten av landet. I disse dager er regjeringen i ferd med å bygge en ny hovedstad 120 km lenger sør.

Fra 2012 planlegger man å flytte halvparten av departementene i landet dit og fordele andre offentlige institusjoner rundt i landet i håp om å spre Seouls velstand. Forsøket på å stoppe Seouls vokseverk begynte med Park Chung-Hee – diktatoren som kickstartet økonomien. I 1971, da antall innbyggere i storbyen passerte 5 millioner, fulgte Park Chung-Hee en av anbefalingene i Ebenezer Howards bok. Han skapte et bredt, grønt belte rundt byen for å stoppe utviklingen, akkurat som London gjorde det i 1947.

I begge tilfeller ble resulatet åpen natur med skog, eng og mark som fremdeles eksisterer, men i ingen av tilfellene stoppet de byveksten. Nå pendler folk fra forsteder som har tatt et hopp over hindringene.

”De grønne beltene har hatt den virkningen at de har skjøvet folk lenger bort, i enkelte tilfeller latterlig langt bort”, sier Peter Hall, som er planlegger og historiker ved University College London. Brasília, den nøye planlagte hovedstaden i Brasil, var planlagt for 500 000 mennesker. Nå bor det ytterligere 2 millioner på den andre siden av sjøen og parken, som egentlig hadde til formål å skape en fysisk grense for utvidelsen av storbyen.

Spredningen av byene gir i dag byplanleggere hodebry på samme måte som overbefolkning gjorde for hundre år siden. Regjeringsinitiativ som f.eks. statsfinansierte motorveier og støtte til huseiere har fått forstedene til å bre seg. Det samme har den andre store faktoren som påvirker byutvikling – nemlig de valgene som hver enkelt innbygger gjør. Så langt hadde Ebenezer Howard rett: Mange mennesker vil gjerne ha pene hus med hager.

Byspredning er ikke bare et vestlig fenomen. Selv i utviklingsland brer de fleste storbyer seg raskere utover enn folk flytter til. I gjennomsnitt blir de 2 prosent mindre tett befolkede hvert år. I 2030 kan de bebygde arealene være tredoblet. Hva driver utvidelsen? Stigende lønninger og billig transport. ”Når lønningene stiger, har folk råd til å kjøpe mer plass”, forklarer Shlomo Angel, som er professor i byplanlegging ved New York University og Princeton. Billig transport gir dem råd til å ha lengre vei til jobben.

Men hva slags hus de bor i, har stor betydning, og også hva slags form for transport de bruker. På 1900-tallet ble amerikanske storbyer bygd om slik at de passet for biler – de fantastiske, frihetsskapende maskinene som samtidig gjør byluften umulig å puste inn og får forstedene til å bre seg langt utover horisonten.

Den bildrevne byspredningen sluker landbruksland, energi og andre ressurser. Nå om dagen vil byplanleggere i USA gjerne gjenbefolke sentrum i storbyene og fortette forstedene ved å skape bysentre der man kan komme seg rundt til fots, f.eks. på parkeringsplasser ved nedlagte shoppingsentere. I Kina og India, der tilflyttere stadig strømmer til storbyene, eksploderer bilsalget samtidig.

”Det ville vært mye bedre for kloden”, skriver Edward Glaeser, hvis folk i disse landene bosatte seg ”i tett befolkede storbyer som er bygd opp omkring heiser i stedet for i grissgrendte områder, som er bygd opp omkring biltrafikk”.

Storbyer i utvikling vil uvegerlig utvide seg, sier Shlomo Angel. Et eller annet sted mellom det anarkiet som hersker i mange storbyer i dag, og den utopiske tankegangen som ofte har karakterisert byplanlegging, ligger det en beskjeden form for planlegging som kan utgjøre en stor forskjell.

Den krever at man ser flere tiår fram i tid, sier Shlomo Angel, og setter av bestemte områder til parker og et tett nettverk av offentlige transportkorridorer før byen vokser over dem. Det hele begynner med å betrakte voksende storbyer positivt – ikke som sykdommer, men som konsentrasjoner av menneskelig energi som kan organiseres og utnyttes.

Kanskje du er interessert i ...

Les også