En verden av byer

Derfor er storbyer den beste løsningen på klodens vokseverk.

9. desember 2011 av Robert Kunzig

Den gangen Jack the Ripper herjet i London og byen gikk gjennom en tøff periode, bodde det også en stenograf som het Ebenezer Howard der. Han var mild av vesen. Han er verdt å nevne fordi han fremdeles har innflytelse på hvordan vi ser på storbyer.

Ebenezer Howard var skallet og hadde en buskete bart. Dessuten hadde han briller med innfatning av streng og hadde et fjernt, filosofisk uttrykk i ansiktet. Han fant ikke mye tilfredsstillelse i jobben med å skrive ned andre folks taler, så han eksperimenterte med spiritisme, snakket esperanto, som akkurat hadde blitt oppfunnet, og han fant selv opp en skrivemaskin for stenografi. Og så drømte han om å få tak i en jordlapp som var hans egen. Det familien trengte, skrev han til konen i 1885, var et hus med ”en helt super hage og kanskje plass til en tennisbane på plenen”.

Et par år senere, etter å ha fått fire barn på seks år i en trang leiebolig, lanserte Ebenezer Howard en plan for å gjøre London mindre overfylt.

På 1880-tallet vokste London eksplosivt, og byen var fylt av mennesker som var langt mer desperate enn Ebenezer Howard. Slumkvarterene, der Jack the Ripper lusket omkring på utkikk etter ofre, var helt forferdelige. ”Hvert eneste rom i disse råtne og stinkende boligene huser en familie, ofte til og med to”, skrev presten Andrew Mearns. Han kjempet for å forbedre de fattiges forhold.

”I en kjeller rapporterer en sanitetsinspektør å ha funnet en far, en mor, tre barn og fire griser! … Et annet sted finner man en fattig enke, hennes tre barn og et barn som har vært dødt i 13 dager”. Folk i det viktorianske London kalte slik slum for rottereir eller kolonier for dyreavl.

Det 20. århundrets byplanlegging var en direkte konsekvens av den gjengse oppfatningen av de forferdelige byene på 1800-tallet. Morsomt nok begynte det med Ebenezer Howard. I en liten bok som han ga ut i 1898, beskrev han sin egen visjon for hvordan menneskeheten burde leve – en visjon så overbevisende at den kjente amerikanske arkitekturanmelderen Lewis Mumford et halvt århundre senere erklærte at den hadde ”lagt fundamentet for en ny epoke innenfor byutvikling”.

Flodbølgen av mennesker som flyttet fra land til by, måtte stoppes, mente Ebenezer Howard, ved å trekke folk bort fra de sykdomsbefengte storbyene og ut i nye, selvforsynende ”hagebyer”. Beboerne i disse lykkelige små enklavene skulle merke den ”harmoniske foreningen” av by og land. De skulle bo i pene hus med hager i sentrum, spasere til jobben på fabrikker i utkanten av byene og få mat fra gårder i et grønt ytterbelte – som samtidig ville hindre byen i å bre seg til landområdene.

Når en by var ”full” – 32 000 mennesker var det rette antallet, mente Ebenezer Howard – ville det være på tide å bygge den neste. I sin velkomsttale i 1907 til 500 esperanto-entusiaster i Letchworth, den første hagebyen, kom Ebenezer Howard med den dristige spådommen (på esperanto) at både det nye språket og hans nye utopier snart ville bre seg over hele verden.

Han hadde rett med hensyn til menneskers økende behov for plass, men tok feil med hensyn til storbyenes framtid: Det er urbaniseringsbølgen som har bredt seg verden over. I de industrialiserte landene og i Latin-Amerika har den nesten nådd sitt maksimum – over 70 prosent av befolkningene der bor i storbyområder.

I store deler av Asia og Afrika strømmer folk stadig til storbyene. De fleste byboerne bor i storbyer med mindre enn en halv million innbyggere, men storbyer har blitt større, og det har blitt flere av dem. På 1800-tallet var London den eneste storbyen med over 5 millioner innbyggere; nå er det 54, og de fleste av disse ligger i Asia.

I dag ser man positivt på urbaniseringen. De siste 10–20 årene har ekspertenes syn på byer endret seg markant. Selv om slumområder, med like mye elendighet som i London på 1800-tallet, ennå finnes mange storbyer, kan man ikke lenger sammenligne storbyen – som man har gjort tidligere – med en kreftsvulst.

Med Jordens befolkning på vei mot 9 eller 10 milliarder ligner tett befolkede storbyer snarere en løsning – den beste muligheten til å løfte mennesker ut av fattigdom uten å ødelegge kloden.

Abonner

Sju milliarder mennesker i verden. Følg med på utviklingen. Abonner på National Geographic

Kanskje du er interessert i ...

Les også