Det gamle Shanghai forsvinner

Jin Qijing later som om hun ikke ser rotten som piler over et rør i rommet hennes. Middagen står på bordet – hongshaorou, som er en søt, fet rett med grytestekt svinekjøtt og en favoritt i shanghaikjøkkenet – og den elegante 91 år gamle kvinnen med det oppsatte grå håret vil ikke ødelegge familiens måltid.

4. mars 2010

Jin Qijing later som om hun ikke ser rotten som piler over et rør i rommet hennes. Middagen står på bordet – hongshaorou, som er en søt, fet rett med grytestekt svinekjøtt og en favoritt i shanghaikjøkkenet – og den elegante 91 år gamle kvinnen med det oppsatte grå håret vil ikke ødelegge familiens måltid.

Det er ingen som trenger å minne Jin Qijing om at forholdene i det tradisjonelle Shanghai-kvarteret, som kalles en lilong, har blitt forringet siden hun flyttet dit som tenåring i 1937. Den gangen levde lilongen hennes opp til navnet sitt: Baoxing Cun, ”velstandslandsbyen”. Den var en av de mange tusen lilongkvarterene i Shanghai som tilpasset kinesiske gårdshus til europeisk stil med hus plassert langs smale gater. Da Jin Qijing var ung, bodde det en familie i hvert hus, ofte med en stab av tjenere og rickshawtrekkere.

I dag er åtte familier stuvet sammen i det toetasjes huset til Jin Qijing. En familie pr. rom. De har ikke innlagt vann. Jin Qijings kjøkken består av en elektrisk komfyr som er plassert ute på en slags midlertidig balkong. Men da barnebarnet til Jin Qijing tilbød henne og mannen hennes å flytte til et moderne leilighetskompleks ute i en av forstedene, avslo hun. ”Hvor ellers kan jeg finne et slikt samhold som dette?” spør Jin Qijing.

Disse gamle kvarterene i Shanghai er i ferd med å forsvinne. I 1949 bodde minst tre firedeler av innbyggerne i Shanghai i lilonger; i dag er det bare en brøkdel. To av de lilongene som grenset opp til Baoxing Cun, er revet. Men de tett befolkede smugene vekker fremdeles den samme fellesskapsfølelsen som har gjort lilongene til shanghaikulturens vugge. På vei tilbake fra markedsplassen om morgenen passerer Jin Qijing butikken som selger shengjian bao, søte boller som er fylt med svinekjøtt. Hun skravler med en nabo som henger opp klær til tørk på en stolpe i gaten, mens en mann som fremdeles går i pyjamas, vanner plantene sine. ”Jeg er hjemme!” roper Jin Qijing da hun går opp langs den uopplyste trappen til rommet sitt i andre etasje. Naboene stikker hodene ut av dørene for å hilse på henne.

Om ettermiddagen samles Jin Qijing og de gamle venninnene hennes på trestoler ute i smuget – et daglig ritual som de har fulgt i årtier. Siden innendørsarealene er så sparsomme, brer livet i lilongene seg utendørs og forvandler smugene til offentlige hverdagsstuer. Kvinnene sitter og skravler på shanghaidialekt, og naboer kommer bortom og lytter litt, ler og kommer med en og annen bemerkning: en gateselger i grå dress kommer trekkende med sykkelen sin, en dame fra myndighetene med et emblem fra nabo-overvåkningskomiteen minner Jin Qijing om å vise begeistring for Expo 2010.

I dag overskygges damenes godmodige småprat av spekulasjoner. ”Vi hører hele tiden at vi er de neste som står for tur til å rives,” sier Jin Qijing. Hun er redd for at vennene hennes vil bli spredt til forsteder langt fra hverandre hvis Baoxing Cun jevnes med jorden. ”Hvem vet hvor mye lengre tid vi har igjen her?”

Shanghai har gjort mer enn de fleste andre kinesiske byer for å bevare sin historiske arkitektur og har skånet hundrevis av villaer og bankbygninger fra før kommunisttiden fra riving. Likevel er det bare noen få lilonger som står på listen over verneverdige områder. Ruan Yisan, som er professor i byplanlegging ved Tongji-universitetet, har satt i verk en kampanje for å redde disse levende restene av shanghaikulturen. ”Det er fattigdommen og ikke historien myndighetene burde utrydde,” sier han. ”Det er ikke noe galt i å forbedre folks liv, men vi må ikke kaste bort kulturarven vår som om den var et par gamle sko.”

For ikke lenge siden var det et team av statlige arbeidere som kom feiende inn for å gi Baoxing Cun et nytt lag med kremfarget maling. En kosmetisk oppussing som likevel ikke greier å skjule den triste forfatningen kvarteret er i. Likevel gleder det Jin Qijing å vite at Baoxing Cun i hvert fall ikke vil bli revet før etter Expo 2010. ”Vi er som en eneste stor familie her,” sier hun mens en nabo i bar overkropp lytter på oss.

Det å følge med strømmen har aldri ligget til Zhang Xin. Den 42 år gamle konseptkunstneren som kom til verden i en av Shanghais lilonger under Kulturrevolusjonen, liker å sjokkere publikum med bilder av kinesiske intellektuelle framstilt som fugler i bur – og lange ut etter kritikere av hjembyen sin. ”Vi lider av de psykiske ettervirkningene etter kolonialismen,” sier hun. ”Vi oppfører oss som om vi er stolte over å være funnet verdige til å bli kolonisert.”

Derfor kom det som en overraskelse på mange av vennene til Zhang Xin da hun sluttet seg til strømmen av mennesker som flyktet ut til forstedene. I de siste 15 årene har flere millioner shanghaiborgere flyttet fra sentrum av byen, drevet vekk av rivingen av lilongene og den lenge forbudte drømmen om å få mer plass rundt seg. Familien til Zhang Xin bor i en fireroms leilighet midt i en klynge høyblokker med velstelte plener og en lekeplass for den sju år gamle datteren hennes, Jiazhen. Men bebyggelsen, som er gjennomført i amerikansk stil, mangler det pulserende gatelivet som var i den lilongen Zhang Xin selv vokste opp i.

Kanskje du er interessert i ...

Les også