Frem- eller tilbageskridt?

Valget av Sierra Madre som det strategiske tilfluktsstedet fra spanjolene for flere århundrer siden er både en gave og en klamp rundt foten for tarahumara-folket i dag. Forfedrene deres var verken kujoner eller pasifister. Kolonisatorene utnyttet tarahumaraer til tvangsarbeid, blant annet i gruver, og samtidig forsøkte de å tvinge tarahumaraene til å leve i landsbyer etter europeisk forbilde. Historien beretter om voldelige opprør blant tarahumaraene. Tarahumara-folket overlevde hovedsakeligt på grunn av det en sierraprest kaller spesielt gode unnvikelsesmanøvrer.

10. november 2009

Valget av Sierra Madre som det strategiske tilfluktsstedet fra spanjolene for flere århundrer siden er både en gave og en klamp rundt foten for tarahumara-folket i dag. Forfedrene deres var verken kujoner eller pasifister. Kolonisatorene utnyttet tarahumaraer til tvangsarbeid, blant annet i gruver, og samtidig forsøkte de å tvinge tarahumaraene til å leve i landsbyer etter europeisk forbilde. Historien beretter om voldelige opprør blant tarahumaraene. Tarahumara-folket overlevde hovedsakeligt på grunn av det en sierraprest kaller spesielt gode unnvikelsesmanøvrer.

Den geografien som gjorde tarahumara-folkets territorium så utilgjengelig for erobrere, virket imidlertid som en magnet på en hel rekke utbyttere. Fjelllandskapet inneholdt sølv og andre mineraler som allerede på 1600-tallet lokket til seg gruvefolk. Skogene tiltrakk seg tømmerhoggere, som felte trærne og med tiden fikk anlagt en jernbane til å transportere bort byttet. Arbeidet tok nesten 80 år, og den ferdige banen bukter seg gjennom Sierra Madre over høye broer og gjennom flere tunneler. I dag kjøres tømmeret bort med lastebil, og det viktigste av de togene som nå går på Sierrabanen, heter Chihuahua Pacífico eller i dagligtale Chepe, og hovedoppgaven til dette toget er å frakte turistene fram og tilbake.

Tarahumaraer og de lokale reiser på andre klasse når de tar Chepe til byene eller de sesongbestemte fruktplukkingsjobbene på andre siden av fjellene. Men det er mexicanere og utlendinger som gjør at Chepe går med overskudd.

Vitenskapsfolk som studerer tarahumara-folket, hevder at kulturen deres er bemerkelsesverdig i kraft av at den er så seiglivet. I århundrer har det lyktes dem å unngå den ene formen for chabochi-innblanding etter den andre, noe som er grunnen til at språket deres fremdeles er like livskraftig, troen deres like intens og til at så mange kvinner ennå går tradisjonelt kledd. I en rarámuri-enklave i byen Chihuahua arrangeres et av de mange gateløpene tarahumara-folket er kjent for.

Når tarahumara-folket løper, foregår det som regel i en tradisjonell form for rarámuri-konkurranse, der folk samles for å vedde om utfallet og satser kveg eller andre eiendeler. Mennene løper barføtt eller med sandaler i krevende løp på stiene samtidig som de sparker til en trekule på størrelse med en tennisball. Når kvinnene løper, kaster de en ring og tar imot den i fart med en lang kjepp. Jenter og unge kvinner strener gjennom gatene i Chihuahua med sandalene klaprende over fortauet mens skjørtene flagrer rundt leggene.

I de små leilighetene i rarámuri-enklavene bor lærere og tømrere, eldre som leder lokalsamfunnet, og universitetsstudenter som studerer for å bli antropologer eller ingeniører. Men alle vet at det også bor narkotikaarbeidere og unge som sniffer lim der også. Det finnes mange tiggere, tenåringsmødre og folk med diabetes som følger i kjølvannet av den overvekten som kommer som et resultat av junkfood og for høyt blodtrykk. Og disse plagene hører ikke bare bylivet til. En ung chabochi-lege i Guagüeyvo har hengt opp et diagram over tilfeller av feilernæring hos barn under fem år på veggen i klinikken. Bare i fjor vår var det 60 tilfeller, forteller han. Årsaken er en kombinasjon av fattigdom, feilslåtte avlinger og alkoholiserte foreldre som er så sløvet av maisbrygg eller alkohol at de ikke fatter at barna deres ikke får nok å spise.

”Tarahumara-folkets liv har endret seg mer de siste 20 årene enn i de siste 300,” forteller presten Pedro Juan de Velasco Rivero fra Creel meg. Han er medlem av en gruppe jesuitter med base i Sierra. De fungerer som omreisende sjelesørgere og mellommenn mellom tarahumaraer og chabochier – flere av dem snakker flytende rarámuri – og er nå blant de hardeste kritikerne i Mexico av chabochi-kulturens innflytelse på tarahumara-folket. Bortsett fra de ansatte på statens turistkontor er det vanskelig å finne noen i Chihuahua som går helhjertet inn for utviklingsplanene for Kobberkløften, eller for det kjempemessige stillaset i glass og stål som skal reises langs kanten av kløften. Det er heller ikke mange som tror på de optimistiske anslagene om at kløften vil tiltrekke seg 7,2 millioner turister fra USA og 5,5 millioner fra Mexico. Men noen chabochier og til og med enkelte tarahumaraer sier at regionen hadde trengt denne økonomiske innsprøytningen i form av turistfasiliteter og en kommersiell flyplass. Fattigdommen er aldri vakker, understreker en hotelleier fra Creel, selv ikke om den bor i vakre kløfter og har vakre og tradisjonsrike klær.

Men prestenes svar er klart: En jobb som stuepike på hoteller med pene malerier av tarahumaraer på veggene er slett ikke noe framskritt. ”Vi må ikke late som om det er prosjekter som skal hjelpe tarahumaraene,” sier Pedro Juan de Velasco spisst. ”De skal bare trekke til seg turister og øke den private profitten. En ’tarahumaralandsby’ er absurd. En taubane over kløften ville vært helligbrøde. Og dette området mangler vann; bare ett nytt hotell ville trenge mer vann på en enkelt dag enn det en tarahumarafamilie bruker på et helt år.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også