Sære dyr i massevis

Blant de rundt ti teltene i Sumpleiren er det et stort gult et som fungerer som et foreløpig laboratorium. Biologene Kristofer Helgen og Christopher Milensky fra den amerikanske Smithsonian Institution preparerer eksempla­rer av pattedyr og fugler der, mens australieren Paul Oliver jobber med frosker og firfisler. Ornitolog Ed Scholes fra USA bærer rundt på video- og bånd­opptakere på stiene for å dokumentere sjeldne paradisfugler. Botaniker Asep Sadili ved det indonesiske vitenskapsinstituttet, som har vært med på å finansiere ekspedisjonen, samler planter i nærheten av leiren.

24. juni 2010

Blant de rundt ti teltene i Sumpleiren er det et stort gult et som fungerer som et foreløpig laboratorium. Biologene Kristofer Helgen og Christopher Milensky fra den amerikanske Smithsonian Institution preparerer eksemplarer av pattedyr og fugler der, mens australieren Paul Oliver jobber med frosker og firfisler. Ornitolog Ed Scholes fra USA bærer rundt på video- og båndopptakere på stiene for å dokumentere sjeldne paradisfugler. Botaniker Asep Sadili ved det indonesiske vitenskapsinstituttet, som har vært med på å finansiere ekspedisjonen, samler planter i nærheten av leiren.

Medlemmene av ekspedisjonen fanger dyrene i feller og garn eller til tider med bare never. Det siste gjelder særlig frosk som forskerne finner i lyset fra hodelyktene på nattlige vandringer. Mange av de større fuglene og pattedyrene blir fraktet til leiren av folk fra en landsby ved foten av fjellene. Mennene derfra fungerer som guider for biologene, hjelper til med de daglige gjøremålene i leiren og demonstrerer gang på gang sin nesten magiske viten om livet i skogen.

På den andre dagen av ekspedisjonen vender tre av de lokale jegerne tilbake fra en vandring med en kasuar som de har nedlagt med bue og pil. Christopher Milensky vil gjerne ha den en meter høye fuglen, men stammefolkene har noe helt annet i tankene, og snart brer det seg en duft av stekt kasuar. Christopher Milensky sikrer seg knoklene. ”Det er kanskje det første frittlevende eksemplaret som blir innlevert til et museum de siste 100 årene,” sier han.

Jegerne kommer med andre godbiter til Kristofer Helgen, blant annet en bitte liten harekenguru. ”Det er kanskje verdens minste, ekte kenguru,” sier han om dyret som er på størrelse med en kanin. Han får også et sjeldent, merkelig, langnebbet maurpinnsvin. Dette kloakkdyret er et eggleggende pattedyr som er medlem av nebbdyrfamilien. Snuten er utstyrt med elektroreseptorer som hjelper dyret til å finne meitemarker som det spidder med den harpunaktige tungen og suger dem inn i den tannløse munnen som om det var spagetti. ”Det er verdens merkeligste pattedyr,” sier Kristofer Helgen med tanke på den muskuløse kroppen til maurpinnsvinet, de spisse piggene formet av omdannede hår, hunnens evne til å produsere melk over en større flate (det har ingen dievorter) og hannens firgreinete kjønnsorgan. Det er ikke rart at Kristofer Helgen foretrekker dette pattedyret. Det henger utvilsomt sammen med at det er så ufattelig fremmedartet og dermed også svært utfordrende å studere. Ingen, verken forskere eller stammefolk, har noen gang sett en langnebbet maurpinnsvinunge.

Livet i leiren er ikke helt uproblematisk. I tillegg til arbeidet med å samle og preparere dyr er det igler som setter blodige striper på beina til oss alle. Nesler gir et smertefullt utslett, og en kveld regner det i bokstaveligste forstand med larver i teltet til Kristofer Helgen. Fluer har lagt hundrevis av egg på innsiden av teltduken, og nå er de sultne larvene klekket. En annen kveld ødelegger en av de lokale mennene hele lageret av bensin. Han tror at det er vann, og heller det i en gryte med ris. Men det er ikke nok til å ødelegge humøret særlig lenge.

Dagen begynner med fuglesang, ikke minst fra den høyrøstede og allestedsnærværende dvergpauaskvetten. De daglige rutinene blir avbrutt av kaklende flokker av små papegøyer som kalles prinsesselorier og suser rundt som røde og grønne prosjektiler. Hvitbrystede fruktduer, som på merkelig vis greier å gjemme seg i tretoppene på tross av de klare grønne og gule fjærdraktene, kurrer i ett sett. Og så er det den evinnelige lyden av vann som drypper på teltene. Om kvelden begynner sikadenes øredøvende sang. Kl. 17.30 høres de ut som bilalarmer, og kl. 18 som politisirener. Når natten kommer, begynner froskene å kvekke som en skog full av løpske science fiction-roboter.

Hver dag bringer nye oppdagelser og ikke minst overraskelser. Alt fra den sjeldne, nesten mytiske trekenguruen (med det latinske navnet Dendrolagus pulcherrimus, som betyr ”den vakreste treharen”) til de mange nattsommerfuglene som broder Henk samler inn hver kveld, og som tilsynelatende finnes i alle mulige form- og fargekombinasjoner.

Vitenskapens verden består imidlertid ikke bare av aha-opplevelser. Noen av de dyrene som forskerne er på jakt etter, viser seg å være utrolig vanskelige å få tak i. Mot slutten av ekspedisjonen vender ornitolog Ed Scholes tilbake etter en dag i skogen og setter seg skulende under den blå presenningen som utgjør spisesalen. Han har håpet å dokumentere atferd som beviser at den parotia-paradisfuglen som lever i Foja-fjellene, er en art som kanskje skiller seg fra dem som lever andre steder på Ny-Guinea.

”Jeg er oppe på et forhold som kan kalles 400 : 1,” mumler han. ”400 minutters ventetid i en svinesti av et skjulested med tusenvis av mygg bare for å få ett minutts glimt av fuglen.”

Da de tre ukene er over, har listen av oppdagelser vokst fra den sommerfuglen som broder Henk fanget den første dagen, til også å omfatte en rotte med øyne som små knapper, en langneset frosk som forskerne fant mens den satt på en sekk ris, en kjempestor øyenstikker med funklende gule øyne, en gekko som ble oppdaget på grunn av gjenskinnet fra de glødende oransje øynene, samt mange flere sommerfugler og nattsvermere. Selv om de bare har utforsket en brøkdel av Foja-fjellene, har biologene funnet flere nye arter og utviklet kunnskapen om fjellene og den rike floraen og faunaen på Ny-Guinea.

Da helikopteret letter, har forskerne utsikt til flokker av enorme, hvite kakaduer. Fuglene har blitt skremt opp av den brølende motoren og flyr over den mørkegrønne skogen som strekker seg så langt øyet rekker. Lyden dør bort, og kakaduene lander igjen i tretoppene. Livet i Fojafjellene går igjen sin vante gang, og de fleste av hemmelighetene der er ennå ikke avdekket.

Kanskje du er interessert i ...

Les også