Oppdagerferd i Stargate

Da Brian Kakuk og jeg kommer gjennom ­laget av hydrogensulfid og ned i det mørke vannet nedenfor, forsvinner kvalmen og hodepinen raskt. Vi dykker ned til vi finner Sydpassasjen ved hjelp av lyktene våre – en 750 m lang tunnel.

28. juli 2010

Da Brian Kakuk og jeg kommer gjennom laget av hydrogensulfid og ned i det mørke vannet nedenfor, forsvinner kvalmen og hodepinen raskt. Vi dykker ned til vi finner Sydpassasjen ved hjelp av lyktene våre – en 750 m lang tunnel.

Stargate består av en drøyt 100 m dyp sjakt med korridorer i nord og sør. Brian Kakuk har utforsket Nordpassasjen omkring 400 m ut fra hovedsjakten, og han har nådd enda lenger inn i Sydpassasjen. Det finnes trolig over 1000 blå hull på Bahamas, men mindre enn 20 % av dem er utforsket og Brian Kakuk anslår at tre firedeler av dem inneholder uoppdagede korridorer.

Inngangen til Sydpassasjen prydes av noen imponerende dryppsteinsformasjoner. De har oppstått under istider der vannstanden i havet sank dramatisk og tørrla hulene. For Peter Swart, som er professor i maringeologi og geofysikk ved University of Miami, gjemmer dryppsteinene på en uvurderlig opptegnelse over klimaendringer opp gjennom årene. Ved å studere dem kan Peter Swart, Kenny Broad og Amy Clement, som lager klimamodeller ved University of Miami, få kunnskap om fortidens plutselige klimaendringer, inklusiv de langvarige stormene som blåste sand fra Sahara over Atlanteren for tusenvis av år siden og etterlot en høy konsentrasjon av jern i stalagmittene og synlige røde striper i avleiringer på huleveggene. Dryppsteinen kan si noe om vår tids raske globale oppvarming og økningen på havnivået. ”Jo bedre vi forstår hvordan det naturlige klimasystemet virker, jo bedre forstår vi hvordan og hvor mye vi selv påvirker det,” sier Peter Swart. Jeg fester linen til en ny line ved åpningen inn til Sydpassasjen og blir med Brian Kakuk inn.

Korridoren er fantastisk vakker. Over oss reiser det seg et trekantet, hvelvet tak, under oss ligger et gulv av kullsvart mørke. 60 m nede i Sydpassasjen peker Brian Kakuk på en fisk med en glitrende, gjennomsiktig hale, som beveger seg som flammen i et lys. Det er et medlem av fiskefamilien brosmekvabber på ca. 12 cm. Som de fleste livsformer i det kullsvarte dypet er fisken blind. Så viser Brian Kakuk meg en cubansk grottereke – et rødlig, 5 cm langt krepsdyr med lange følehorn som kan oppdage et bytte i mørket. Få minutter senere stopper han og lyser med hodelykten på fingertuppen sin, der det sitter en muslingkreps på størrelse med et sesamfrø. Det strålende rosa dyret ligger innkapslet i et gjennomsiktig, muslingaktig skall. Oppe på den runde kroppen fungerer et par følehorn som vinger som driver dyret framover i vannet.

Brian Kakuk er kjent for å få øye på ting som de fleste andre dykkere og til og med erfarne forskere ikke ser. I sin 21 år lange karriere har han oppdaget over 10 nye arter hvorav fire har blitt oppkalt etter ham. I de seneste tiårene har forskerne oppdaget et overraskende antall hittil ukjente organismer i disse og andre oversvømmede huler over hele verden. Det dreier seg om 300 nye arter, 75 nye slekter, ni nye familier, tre nye ordener og en ny klasse, Remipedia, som første gang ble dokumentert i 1981 på Bahamas.

De fleste av de artene som tilpasser seg huler, er krepsdyr, og mange har på samme måte som remipedene ikke endret seg noe særlig fra de som er bevart som fossiler. Remipedene oppstod for 300 millioner år siden og har gitt forskerne et uvanlig innblikk i hvordan livet var i karbontiden – mange millioner år før dinosaurene kom. Remipeder har lange, leddelte kropper på under 5 cm og er normalt fargeløse og blinde, men er ikke desto mindre øverst i næringskjeden der de lever. De bruker hule gifttenner til å drepe reker og andre krepsdyr med.

Kanskje du er interessert i ...

Les også