Møt isdykkeren Rhian Waller

Rhian Waller er en av våre utvalgte våghalser i portrettserien om modige menn og kvinner som flytter grenser på sitt område.

13. mars 2013 av Pat Walters

Rhian Waller hadde studert dyphavskoraller i ti år gjennom koøyer og på direkte videoopptak sendt fra fjernstyrte ubåter rundt 1000 meter under havflaten. Korallene er grunnlaget for et økosystem som i stigende grad skades av fisketråler, men siden disse langsomt voksende livsformene er så vanskelige å komme til, vet forskerne fremdeles ganske lite om dem. Men så dukket det opp noen av de samme korallartene på grunt vann i fjordene i Alaska for noen år siden. Og der var vannet grunt nok til å dykke i. Det eneste problemet for den 34 år gamle marinbiologen ved University of Maine i USA var at hun aldri hadde prøvd å dykke før.

Vann som nærmer seg frysepunktet, er neppe det beste stedet å dykke. Det har du rett i, det er ganske ekstremt. Vanntemperaturen ligger som regel på ca. 1 °C. Etter fem minutter i vannet er hode og hender så følelsesløse at man ikke kjenner dem. Om sommeren, når isbreene smelter, kan man komme ut for svært kraftige strømforhold. Sikten kan også være ganske dårlig pga. alle avleiringene fra breene.

Du er bokstavelig talt nedsenket i isvann. Er du aldri redd? Vi er ekstremt forsiktige. Men jeg må innrømme at det har vært kritiske øyeblikk. Under et dykk var sikten så dårlig at jeg ikke kunne se min egen albue. Jeg var på vei ned langs en loddrett vegg i fjorden. Jeg holdt meg fast i oksygenutstyret til makkeren, men slapp det for å finne fram en prøvetagningspose. Jeg kikket bare bort et lite sekund, og plutselig hadde han forsvunnet. Plutselig kunne jeg ikke se noe som helst – veggen, hendene mine, føttene mine. Jeg begynte å få propper i ørene. Jeg var nødt til å kikke etter boblene for å regne ut hvilken vei som var opp.

Men er det verdt risikoen? Helt sikkert. Det er vanskelig å beskrive følelsen av rent faktisk å svømme rundt mellom eksemplarer av en dyphavsart man bare har sett på en skjerm ? å se kolonier av disse kjempestore, nesten to meter høye røde Primnoa pacifica-korallene stå ut fra fjellveggen, å studere polyppdyrene, ta på dem og se tentaklene trekke seg tilbake. Jeg tenkte med en gang på hvilke muligheter det kunne være i å studere disse økosystemene hvis man kunne dra tilbake til det samme stedet to ganger, noe som er stort sett umulig i dyphavet. Jeg holder fremdeles på med å pløye meg gjennom dataene, men mange av disse korallene ser ut til å formere seg over mye lengre tid enn vi hadde trodd, noe som gjør dem – og dermed økosystemet – enda mer sårbart overfor påvirkninger fra mennesker.

Kanskje du er interessert i ...

Les også