Lenger ned i dypet

Vi glir lenger inn i Sydpassasjen. Det eneste vi kan høre, er den rytmiske hvesingen fra regulatorene våre og den boblende rumlingen når vi puster. Brian Kakuk tegner innimellom en lyssirkel på veggen som betyr: ”OK?” Jeg svarer med samme signal. Jeg har kjent ham i nesten to måneder, men her nede avhenger livet mitt av ham – og hans i noen grad av mitt. Når man dykker i huler, er dobbeltsikring av utstyr strengt nødvendig. Hvis en av lyktene mine slokner, har jeg tre i reserve.

28. juli 2010

Vi glir lenger inn i Sydpassasjen. Det eneste vi kan høre, er den rytmiske hvesingen fra regulatorene våre og den boblende rumlingen når vi puster. Brian Kakuk tegner innimellom en lyssirkel på veggen som betyr: ”OK?” Jeg svarer med samme signal. Jeg har kjent ham i nesten to måneder, men her nede avhenger livet mitt av ham – og hans i noen grad av mitt. Når man dykker i huler, er dobbeltsikring av utstyr strengt nødvendig. Hvis en av lyktene mine slokner, har jeg tre i reserve. Luftforsyningen – oksygenberiket luft, en kombinasjon av oksygen og nitrogen – kan skiftes ut med to uavhengige flasker og regulatorsystemer. Så lenge vi følger regelen om tredeler (en tredel av den samlede mengden luft på vei inn, en tredel på vei ut og en tredel i reserve til nødssituasjoner), bør vi ha nok til å komme tilbake – selv hvis en av flaskene eller regulatorene svikter. Det forutsetter at vi ikke mister kontakten med livlinen, for det kan bli fatalt her nede i de labyrintaktige passasjene. Da jeg trente for oppgaven, snurret Brian Kakuk meg rundt mens jeg hadde øynene lukket, og trakk meg bort fra linen for å simulere at jeg hadde gått meg vill.

Jeg famlet i blinde og brukte linehjulet til å lede ut fra et sentrum som jeg hele tiden vendte tilbake til. Det tok meg 12 uendelig lange minutter å finne linen. Brian Kakuk har selv utført drøyt 3000 dykk i huler uten alvorlige skader. Risikoen tatt i betraktning forteller den sorgløse stemningen i teamet ikke noe om det faktum at dykkerne til sammen har vært med på å hente opp minst 25 lik fra vannet i hulene.

Omkring 150 m inne i Sydpassasjen kommer vi til enden av primærlinen, som er festet på 40 meters dyp. Der blir tunnelen smalere og går ned til over 70 m. På noen av de tidligere dykkene hans har Brian Kakuk trukket ut enda 600 m med line, men vi har kommet så langt som han vil tillate meg å komme med det erfaringsnivået jeg er på. Vi sjekker luften – den første tredelen er nesten oppbrukt – og snur.

Ved den åpningen som skiller Sydpassasjen fra hovedsjakten i Stargate, skygger Brian Kakuk for lyset og stopper opp i vannet. Det fjerne, grønne dagslyset i toppen av sjakten er akkurat kraftig nok til at det får veggene i passasjeåpningen til å stå fram i silhuett. Jeg lar armer og bein flyte fritt. Kroppen min hever og senker seg nesten umerkelig for hver gang jeg puster. Det føles som om tiden står stille her nede i dypet.

Vi går langsomt opp til 18 meters dyp og tar en pause under huleåpningen. Der er det en skrå avsats med en lang renne av silt som Brian Kakuk la merke til på et tidligere dykk. Han stikker hånden ned og roter rundt. Plutselig trekker han fram en lang knokkel. Det er lårbeinet fra et menneske. To mindre knokler følger etter. Så stikker han armene lenger ned, famler godt inn i silten og lemper opp et kranium med hvelvet isse. Selv om underkjeven mangler, er det jeksler på begge sider av det gulnede kraniet samt en enkelt fortann. Pannen er påfallende skrå, noe som er et tegn på at kraniet stammer fra de innfødte lucaya-indianerne som bodde der fra 6. til 15. århundret. For å gjøre pannen skrå bandt de trebiter på hodene til barna. Noen arkeologer mener at man gjorde det for å gjøre hodet mer hardført mot slag under kamp, mens andre mener at det var ren estetikk.

Brian Kakuk rekker meg kraniet. Øyehulene og neseåpningen er fullstoppet av mudder og bladrester. Jeg prøver å forestille meg hvordan personen har sett ut i live. Kraniet er bredt, solid og utpreget mannlig. Var han en kriger? Sjaman? Jeg rekker kraniet tilbake til Brian Kakuk, som legger det tilbake i silten igjen på en slik måte at man senere kan studere det.

I 1991 hentet pioneren på huledykking, Rob Palmer, som satte navn på Stargate, og teamet hans, opp rester av 17 lucayanere fra Sanctuary-hulen på Andros. Det var 11 voksne menn, fem voksne kvinner og et barn. I 2009 fant Michael Pateman, som er arkeolog og huledykker ved Bahamas nasjonalmuseum, rester av enda to lucayanere. Han vil karbon-14-datere knoklene og studere dem sammen med de som Brian Kakuk fant på dykket vårt for å få mer informasjon om alder, kjønn, høyde, kostvaner, livsførsel og ikke minst om hvordan de døde.

”Noe av det vi vet om lucayanerne, er at de var fabelaktig gode dykkere,” sier Michael Pateman. ”Spanjolene brukte dem til perledykking. Vi har funnet tegn på dypdykking på noen av kraniene, der det over tid har bygd seg opp knokkelmasse rundt ørene som en reaksjon på trykket.” Som alltid ved vitenskapelige studier av de blå hullene har Michael Patemans undersøkelser bare så vidt begynt. Det spørsmålet som først og fremst opptar ham, er: Hvordan og hvorfor endte lucayanerne i de blå hullene? Han gjetter på at de oversvømte hulene var gravplasser, men funnet av et bundet lik av en lucayaner i en tørr hule på en av øyene tyder på noe annet og mer voldelig. Var de mordofre? Var de ofre for oppgjør, krig eller religiøse ofringer?

Lucayanerknoklene er bare en del av bildet i de blå hullene, sier Nancy Albury som koordinerer prosjektet ved Bahamas nasjonalmuseum. Hun interesserer seg først og fremst for de dyrerestene som finnes i de blå hullene. De utrolig godt bevarete fossilene og knoklene av krokodiller, skilpadder, flaggermus, ugler, biller og andre arter som levde på Bahamas før lucayanerne. ”I noen blå hull har vi funnet hele skjeletter og bløtdeler bevart på skilpaddeskjold som er tusenvis av år gamle,” sier Nancy Albury. ”Bladene har fremdeles struktur og pigmenter bevart, og insektvingene varierer fremdeles i blått og grønt.” Som ekspedisjonens paleontolog, Dave Steadman, forklarer, så er det beskyttede oksygenfrie miljøet i de blå hullene perfekt til å bevare organisk materiale. Hvis det ikke var for de blå hullene, sier Dave Steadman, ville vi ikke hatt fossile bevis for dyrelivet på Bahamas for flere tusen år siden.

Kanskje du er interessert i ...

Les også