Bahamas' blå hull

Slik er forholdene, når man dykker i Stargate, en av Bahamas’ såkalte blå hull – en rekke huler og jordfallshull inne i landet, der saltvann trenger inn i bunnen og ferskvann kommer inn ovenfra. Der, i Stargate på øya Andros, er gasstettheten ganske lav, men jeg blir likevel kvalm og får hodepine mens vi dykker ned. Mens derimot guiden min, Brian Kakuk – en av verdens ledende huledykkere – er helt upåvirket. Jeg er åpenbart ekstra følsom overfor giftsløret som ligger som et bolverk for det som gjemmer seg lenger nede i dypet.

28. juli 2010

Slik er forholdene, når man dykker i Stargate, en av Bahamas’ såkalte blå hull – en rekke huler og jordfallshull inne i landet, der saltvann trenger inn i bunnen og ferskvann kommer inn ovenfra. Der, i Stargate på øya Andros, er gasstettheten ganske lav, men jeg blir likevel kvalm og får hodepine mens vi dykker ned. Mens derimot guiden min, Brian Kakuk – en av verdens ledende huledykkere – er helt upåvirket. Jeg er åpenbart ekstra følsom overfor giftsløret som ligger som et bolverk for det som gjemmer seg lenger nede i dypet.

De oversvømte hulene ved kysten påvirkes av tidevannet på samme måte som havet rundt og man finner det samme dyrelivet der som i havet ellers. Derimot ligner de blå hulene på land ikke på noen andre miljøer i verden, mest fordi geologien og vannkjemien er helt annerledes. I en oversvømt hule, som f.eks. Stargate, betyr det begrensede tidevannet at vannet blir delt opp i skarpt avgrensede lag. Et tynt ferskvannslag fra regn ligger oppå et tykkere lag av saltvann. Ferskvannet virker som et lokk som holder oksygenet fra luften unna saltvannet, og hindrer bakterier i å bryte ned organisk stoff. Bakteriene i sonen like under ferskvannet overlever ved å utnytte sulfat, som er et av saltene i vannet, og danner hydrogensulfid som biprodukt. På land kan gassen i større doser gi delirium eller være dødelig.

Slike blå huler er levende laboratorier og like verdifulle rent vitenskapelig som Tutankhamons grav. Og det er dykkernes svar på Mt. Everest, fordi dykkingen krever spesialtrening, spesialutstyr og massevis av erfaring. For huledykkere jobber i enda større grad enn fjellklatrere under et enormt tidspress. Hvis noe skulle gå galt, så blir det svært ofte fatalt.

Hittil har bare en håndfull vitenskapsfolk vært nede i de blå hulene, men om sommeren og på høsten i 2009 tilbrakte et team av huledykkere og forskere to måneder med å studere blå hull på Andros, Abaco og fem andre øyer på Bahamas. Bahamas Blue Hole Expedition var finansiert av National Geographic i samarbeid med Bahamas nasjonalmuseum. Ideen til ekspedisjonen kom fra Kenny Broad, en erfaren huledykker og antropolog ved University of Miami. Teamet foretok rundt 150 dykk i 20 blå hull, med Brian Kakuk som sikkerhetsansvarlig. Det ble samlet inn data som kan gi oss mer kunnskap om alt fra geologi, vannkjemi, biologi, paleontologi, arkeologi og til og med astrobiologi – studiet av liv i rommet.

Og teamet var under tidspress. For med den farten havene nå stiger, vil mange hull på land bli oversvømt av havvann i årene som kommer. Det vil forstyrre den sårbare kjemien og ødelegge akkurat de forholdene som gjør de blå hullene så verdifulle for vitenskapen. Samtidig bruker lokalbefolkningen ofte de blå hullene som søppelplass, og det forurenser den viktigste kilden til naturlig ferskvann på øyene. Den underjordiske verdenen er utrolig viktig, men det at den er usynlig gjør at den ikke står høyt på listen over verneverdige steder, forklarer Kenny Broad. Så formålet for ekspedisjonen var å formidle hvor viktige de blå hullene er, og hva slag trusler de står overfor.

Kanskje du er interessert i ...

Les også