Tørstens tunge byrde

Hele samfunn ville bli forvandlet hvis alle kvinnene som hver dag må gå langt etter vann, hadde en vannkran for hånden.

4. mai 2010 av Tina Rosenberg

Føttene til Aylito Binayo kjenner berget. Selv klokken fire om morgenen kan hun løpe ned mellom bergknausene til elven i lyset fra stjernene og klatre opp det bratte fjellet igjen til landsbyen med 23 liter vann på ryggen. Hun har tatt turen tre ganger daglig i nesten hele sitt 25 år lange liv. Det samme har de andre kvinnene i landsbyen Foro, som ligger i Konso-distriktet sørvest i Etiopia. Aylito Binayo sluttet på skolen da hun var åtte år. Bl.a. fordi hun skulle hjelpe moren sin med å hente vann i Toiro-elven. Vannet er skittent og farlig å drikke, og for hvert år den nåværende tørken fortsetter, blir det mindre vann i den en gang så mektige elven. Toiro er den eneste kilden til vann som Foro noen gang har hatt tilgang til.

Aylito Binayos liv handler primært om å hente vann. Hun må også hjelpe mannen sin med å dyrke kassava og bønner, samle gress til geitene deres, tørke korn og få malt det til mel, lage mat, holde det inngjerdede boområdet til familien rent og passe de tre små sønnene deres. Men ingen av disse pliktene er på langt nær så viktige eller krevende som de omtrent åtte timene hun bruker hver dag på å hente vann.

I de rike landene skrur folk på en vannkran, og ut strømmer kaskader av rent vann. Men på verdensplan er det nesten 900 millioner mennesker som ikke har tilgang til rent vann. Og 2,5 milliarder har ikke mulighet for å kvitte seg med ekskrementene sine på en forsvarlig måte. Mange lar dem ligge på bar bakke og ofte i nærheten av de elvene der de henter drikkevann. Skittent vann og mangel på toaletter og ordentlig hygiene koster årlig 3,3 millioner mennesker livet. Av disse er de fleste barn under fem år. I Sør-Etiopia og nord i Kenya har selv skittent vann de siste årene vært mangelvare.

De stedene der det er størst mangel på rent vann, er det nesten alltid kvinnenes oppgave å hente det. I Konso henter mennene bare vann de første par ukene etter en barnefødsel. Små gutter henter vann, men bare fram til de er sju–åtte år gamle. Denne praksisen håndheves med stor nidkjærhet av både menn og kvinner. ”Hvis guttene er eldre, slarver folk om at kvinnen er lat,” sier Aylito Binayo. I Konso er en kvinnes gode rykte det samme som hardt arbeid, forteller hun. ”Hvis jeg sitter hjemme uten å gjøre noe, er det ingen som liker meg. Men hvis jeg løper opp og ned fjellet etter vann, sier de at jeg er en klok, hardtarbeidende kvinne.”

I mange utviklingsland betyr vannmangelen at kvinnene ender opp i en ond sirkel. Noen av kvinnene i Foro går ned til elven fem ganger om dagen, men en eller to av turene kunne vært unngått hvis de ikke måtte hente vann til å lage et øllignende hjemmebrygg til mennene sine. Da jeg besøker Foro den første gangen, sitter det rundt 60 menn i skyggen og drikker og prater selv om det er midt på formiddagen. ”Kvinnene har ikke ett ledig øyeblikk der de kan sette seg ned og hvile,” sier Aylito Binayo.

En varm ettermiddag blir jeg med henne ned til elven utstyrt med en tom vanndunk. Stien er bratt og noen steder glatt. Vi klatrer ned over store bergknauser og mellom kaktus og tornebusker. 50 minutter tar det å nå ned til vannet, som bare i enkelte deler av året kan kalles en elv. Akkurat nå består den av en stripe svarte, sølete vannhull. På elvebredden flyter det med avføring fra esler og kyr. Det er ca. 40 andre mennesker der nede, så Aylito Binayo bestemmer seg for å gå litt lenger opp i elven, der ventetiden kanskje er litt kortere. Den unge kvinnen tar som regel sin første tur ned til elven før det blir lyst. Imens passer den fire år gamle sønnen Kumacho på sine yngre brødre.

Vi går videre, og 10 minutter senere finner Aylito Binayo et godt sted ved et vannhull. Noen barn løper rundt og virvler opp søle og vann med føttene. ”Vær så snill å ikke løpe slik rundt,” ber Aylito Binayo. ”Det gjør vannet mer skittent.” Et esel går ut i den pølen der vannet i vannhullet til Aylito Binayo kommer fra. Da dyret er ferdig å drikke, sender kvinnene ved pølen litt av det grumsete vannet ned til Aylito Binayo, som skjeller dem ut. Etter en halv time blir det hennes tur, men så kommer det enda et esel. Aylito Binayo skjærer en grimase. Hun har ikke tid til å vente lenger, så hun fyller to vanndunker. En til seg selv og en til meg. Jeg får min spent fast på ryggen ved hjelp av en lærreim mens Aylito Binayo selv bruker et grovt tau. Likevel skjærer læret seg ned i skuldrene mine.

Plastdunken er fylt til randen, og de 23 kiloene dunker mot ryggen min når jeg går. Halvveis oppe, i den bratteste delen av stien, greier jeg ikke mer og må bytte dunk med en ca. åtte år gammel jente som bærer på en dunk som er halvparten så stor som min. Omkring 10 minutter fra toppen blir det for tungt for henne også, og Aylito Binayo overtar dunken hennes. Hun sender oss et misbilligende blikk og fortsetter oppover fjellet med nesten 45 liter vann på ryggen.

”Allerede når vi blir født, vet vi at vi får et hardt liv,” forteller Aylito Binayo mens hun sitter utenfor en hytte. Foran henne ligger litt kassava som hun holder på å tørke på et geiteskinn, og i fanget hennes sitter Kumacho. ”Slik er kulturen i Konso, og slik har den vært i uminnelige tider.” Aylito Binayo har aldri satt spørsmålstegn ved livet sitt, og hun har aldri forventet noe annet. Men nå kommer det nok snart til å skje forandringer.

Kanskje du er interessert i ...

Les også