Toleranse i Syria

Noen få timers kjøring øst for frontlinjene mellom muslimer og kristne i Beirut minner syriske lokalsamfunn om hvor nært slektskap det faktisk er mellom de to religionene til tross for dagens fiend­skap. Der finnes det oaser av toleranse, selv om det er færre enn tidligere, da kristne og muslimer kunne delta i hverandres bryllup og begravelser og gikk i gudstjeneste hos hverandre. I noen klostre ligger de kristne også stadig ned når de ber. Framgangsmåten stammer fra bysantinsk tid, og man kan tenke seg at de første muslimene kanskje likte den og tok den til seg.

4. mars 2010

Noen få timers kjøring øst for frontlinjene mellom muslimer og kristne i Beirut minner syriske lokalsamfunn om hvor nært slektskap det faktisk er mellom de to religionene til tross for dagens fiendskap. Der finnes det oaser av toleranse, selv om det er færre enn tidligere, da kristne og muslimer kunne delta i hverandres bryllup og begravelser og gikk i gudstjeneste hos hverandre. I noen klostre ligger de kristne også stadig ned når de ber. Framgangsmåten stammer fra bysantinsk tid, og man kan tenke seg at de første muslimene kanskje likte den og tok den til seg. Noen kirker forretter dessuten fremdeles gudstjeneste på arameisk eller syrisk, det vil si på språk som lå forut for islam.

En ettermiddag drar jeg opp til det gresk-ortodokse Vår Frue Saydnaya-klosteret, som ligger på en syrisk fjelltopp og har klart seg gjennom alle de skiftende imperiene som har regjert i området siden 547. Da jeg kommer innenfor, befinner jeg meg ikke blant kristne, men midt i en flokk muslimske familier. De har kommet for å bli velsignet av jomfru Maria. Hennes helbredende og fruktbarhetsgivende krefter har trukket mennesker i nød hit i nesten 1500 år.

Etter hvert som øynene mine venner seg til halvmørket inne i klosteret, der det bare er noen tente stearinlys, kan jeg se en kvinne med tørkle på hodet som strekker fram et lite barn som er pakket inn i et teppe, mot helligdommens store attraksjon. Der, omgitt av sotsvarte ikoner, dekker en messingplate for et bilde av jomfru Maria, som sies å være malt av evangelisten Lukas. Med lukkede øyne ber barnets mor en stille bønn. Bare leppene beveger seg, og hun presser ansiktet til guttebarnet forsiktig mot metallplaten et øyeblikk. Etterpå møter jeg kvinnen og familien hennes utenfor. De har kjørt hit fra Damaskus etter fredagsbønnen i moskeen.

Gutten heter Mahmoud og er sju måneder gammel. Han ligger musestille med lukkede øyne og trekker knapt nok pusten. Ansiktsfargen hans er mørk gråbrun. ”Legen sier at han ikke kan gjøre noe for Mahmoud, og han mener at vi bør sende ham til USA for å bli operert,” sier moren. ”Det er umulig, så nå trenger vi et mirakel. Jeg er muslim, men en gang for lenge siden var familien min kristne. Jeg tror på profetene, de muslimske, de jødiske og de kristne, og jeg tror på jomfru Maria. Jeg har kommet hit for at gutten min skal bli frisk.”

Opptrinn som dette avspeiler Levantens historie, der muslimer helt fra begynnelsen har levd side om side med folk som hadde en annen tro. Da den muslimske kalifen Umar 1. ibn al-Khattab erobret Syria fra Det bysantinske riket omkring 636, beskyttet han de kristne. De fikk lov til å beholde kirkene sine. Mange kristne konverterte likevel til islam fordi de likte så godt at det ble lagt vekt på det personlige forholdet til Gud i stedet for det undertrykkende hierarkiet i den bysantinske kirken. Da senere kaliffer krevde store skatter fra de kristne, førte det til en sterk økning av fattige som ble omvendt. For de tidlige kristne araberne, som brukte (og bruker) ordet Allah for Gud, var anerkjennelsen av islams trossetninger et ganske lite skritt.

”Man kan ikke leve sammen med folk i 1000 år og samtidig betrakte dem som djevlepakk,” sier munken Paolo Dall’Oglio. Han samler muslimer til dialog på tvers av religionene i ørkenklosteret Deir Mar Musa mellom Damaskus og Homs. Klosteret er fra det 6. århundret og satt i stand av Paolo Dall’Oglio og hans arabiske menighet. ”Muslimene er oss. Det er det Vesten har til gode å lære, og som de kristne araberne har helt enestående forutsetninger for å lære fra seg. De er det siste, avgjørende bindeleddet mellom den kristne, vestlige verden og den muslimske, arabiske verden. Hvis de kristne araberne forsvant, ville de to partene gli enda lenger fra hverandre enn det de er i dag. De er meglerne.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også