Tilbake i Jerusalem

Tilbake i Jerusalem er Mark og Lisa veldig bevisste på den rollen de kristne araberne kunne spille i våre dagers geopolitiske dramaer. Men de bor i et område med høy spenning, der slike meglere hele tiden risikerer å bli tråkket ned, enten det er av muslimer, jøder eller Ves­tens kristne, som (ikke ulikt korsfarerne) ikke enser dem i kappløpet om Guds hellige jord.

4. mars 2010

Tilbake i Jerusalem er Mark og Lisa veldig bevisste på den rollen de kristne araberne kunne spille i våre dagers geopolitiske dramaer. Men de bor i et område med høy spenning, der slike meglere hele tiden risikerer å bli tråkket ned, enten det er av muslimer, jøder eller Vestens kristne, som (ikke ulikt korsfarerne) ikke enser dem i kappløpet om Guds hellige jord.

Det er påskemorgen og Mark og Lisa ser nydelige ut i finstasen. De leier med seg Nate og Nadia ut til familiebilen, en halvgammel, rødbrun Honda. Det er et stolt øyeblikk: deres første påske sammen i Det hellige land, og da Lisa ser det tykke støvlaget på bilen, ber hun Mark om å skylle det av. Han henter en slange og kobler den til en vannkran de deler med sin arabiske nabofamilie, som har kommet ut på verandaen og står og kikker på. Lisa forklarer barna at far gir bilen et påskebad. Men det kommer ikke noe vann ut fra slangen. Mark sjekker kranen og prøver igjen. Fremdeles ingenting. Der står han da med en tom slange i hånden foran øynene på barna sine, naboene og en utenlandsk gjest. ”De har nok åpnet vannforsyningen til bosettingene,” sier han stille og slår ut med armen i retning av flere hundre nye israelske boliger som kryper opp over åsene ikke langt unna. ”Det er ikke mer til oss.””Jeg hater israelerne,” sier Lisa ut av det blå en dag. ”Virkelig. Det gjør vi alle sammen. Jeg tror til og med at Nate har begynt å hate dem.”

Er det da en synd, spør jeg.”Ja, det er det,” svarer hun. ”Det gjør meg til synder. Men jeg bekjenner mine synder i kirken, og det hjelper. Jeg er i ferd med å lære å la være å hate. I mellomtiden skrifter jeg.””Hat ødelegger sjelen til dem som hater,” sier fader Rafiq Khoury. Han er palestiner og en av de prestene som sitter og tar imot skriftemålene ved Det latinske patriarkatet i Jerusalem. ”Men midt i alt dette bråket, volden og fortvilelsen som driver kristne bort herifra, kan man se nytt liv i unge menneskers ansikt og oppleve det håpet som er Guds gave til menneskeheten. Det er det som er det sterke påskebudskapet.”

Men selv i påsken ser det ut til at de kristne araberne blir helt glemt. Langfredag tar jeg følge med Lisa og Mark til en kveldsgudstjeneste i den store Alle nasjoners kirke, som ligger ved siden av Getsemane. Mark liker ikke å ferdes i så store menneskemengder, så han blir igjen utenfor med Nate, men Lisa har gått til denne messen siden hun var barn, og hun vil gjerne få den med seg. Det er ikke så mange mennesker der ennå, og vi stiller oss opp like innenfor dørene. Lisa har Nadia med i barnevognen, og plutselig velter det inn med mennesker.

Hundrevis av pilegrimer fyller det hvelvede rommet med de varme kroppene sine så vi blir skjøvet lenger inn i kirken. Temperaturen stiger raskt, og plutselig blir det for lite oksygen. Lisa tar forskrekket et solid tak i barnevognen og prøver å stå rolig mens en syndflod av mennesker strømmer inn. Det er nederlendere, tyskere, koreanere, nigerianere, amerikanere, franskmenn, spanjoler, russere, filippinere og brasilianere som ivrig søker å komme nærmere Gud.

Plutselig forekommer Lisas beslutning om å ta med seg Nadia å være en feiltakelse. Folk enser ikke barnevognen, men bare den tomme plassen som den skaper, og de maser og kaver for å komme til den ”ledige” plassen. De enser ikke at det ligger et sovende barn lenger nede før de nærmest faller over henne. Øynene til Lisa blir store mens vi kjemper for å hindre at Nadia blir tråkket ned av folkemengden. Det føles som om vi vasser gjennom vann til brystet da vi prøver å bane oss vei bort til kirkedørene med barnevognen. Noen utenlandske pilegrimer reagerer uvennlig overfor den lille arabiske kvinnen som går i feil retning, og vi blir dyttet og skjøvet hit og dit mens vi beveger oss gjennom menneskehavet for å komme oss ut av kirken.

Da vi endelig kommer utenfor, roer kaoset seg litt ned. Lisa lener seg over mot meg slik at jeg bedre kan høre hva hun sier. ”Nå kan du se litt av hvordan dette er?” sier hun og gisper etter luft her på det stedet der Jesus tilbrakte sin siste natt på Jorden. ”Dette er stedet der vi bor. Men det er som om vi ikke er her i det hele tatt!

Kanskje du er interessert i ...

Les også