Svermer av ild

Bombefly sirklet i luften som gresshopper. Roger Winter hadde passert en usynlig grense. I 1994 holdt lederne av den politiske fløyen i SPLA, Sudan People’s Liberation Movement (SPLM), sitt første møte i jungelen på grensen til Uganda. Roger Winter var også med – og i ham fant ledelsen i Sør-Sudan både lederskap og inspirasjon.

11. november 2010

Bombefly sirklet i luften som gresshopper. Roger Winter hadde passert en usynlig grense. I 1994 holdt lederne av den politiske fløyen i SPLA, Sudan People’s Liberation Movement (SPLM), sitt første møte i jungelen på grensen til Uganda. Roger Winter var også med – og i ham fant ledelsen i Sør-Sudan både lederskap og inspirasjon.

Khartoum hadde fått nyss om møtet og sendte ut bombefly. Men lederne i sør hadde for lengst forlatt byer og veier – lette mål for bomber – og søkt ut i villmarken. Menn som John Garang og hans nestkommanderende, Salva Kiir, hadde vokst opp på landet og fant seg godt til rette i de landlige omgivelsene. Over 500 mennesker fra hele Sudan kom til møtet, og SPLA-soldater beveget seg gjennom det høye gresset rundt møtestedet og kamuflerte de nedtråkkede stiene slik at bombeflyene ikke kunne se dem. Arrangørene hadde skåret trinn i skråningene, og folk satt i et naturlig amfiteater og hørte Roger Winter tale om demokrati. Etter det første, uformelle politiske møtet dannet SPLM sin egen regjering med John Garang som leder.

I januar i år møtte jeg Salva Kiir, som hadde blitt president etter at John Garang omkom i en helikopterstyrt i 2005. Han så ikke ut til å ha funnet seg til rette i presidentkontoret, der han var omgitt av all den glans og prakt som følger med politisk makt i Sentral-Afrika. Han hadde på seg en svart cowboyhatt, en gave fra president George W. Bush, og så ikke særlig til pass ut i den polstrede sofaen som heller ikke så særlig behagelig ut. Det politiske embetet var heller ikke så enkelt. Han sa at han ikke hadde forventet at presidentembetet ville bli skjøvet over på ham, og hans visjon for Sør-Sudan innebar at han ville overgi det til en annen. ”En fredelig maktoverdragelse er grunnlaget for et godt demokrati”, sa han. Han så ut til å livne til da jeg spurte ham om barndommen hans blant kyrne, og om han fremdeles hadde kyr. ”En mann forteller aldri hvor mange barn eller kyr han har”, sa han. ”Noen ganger sier man bare én. Det kan være 10 eller 100 eller 1000.” Så hvor mange har han da? Han lo. ”En.”

Winter fortsetter

I årene etter møtet i jungelen fortsatte Roger Winter engasjementet sitt i Sør-Sudan og prøvde å skape en gjensidig forståelse mellom Sudan og USA. I Sør-Sudan visste ikke folk mye om vestlig politikk. Amerikanere visste enda mindre om Sudan. I 2001 ble Roger Winter ansatt i USAID, den amerikanske statlige organisasjonen for u-hjelp, og krigen i Sør-Sudan opptok all hans energi og tid.

Om morgenen den 11. september 2001 hadde han et møte i Washington D.C. om en mulig våpenhvile i Nuba-fjellene. Midt i møtet kom meldingen om terrorangrepene, og alle offentlige kontorer ble beordret evakuert. ”Jeg går ingen steder”, tenkte Roger Winter. ”Vi er så nær en løsning nå.” Han hadde planlagt å dra til den sudanske ambassaden, men trafikken var fullstendig lammet, så han tilbrakte dagen med å forhandle via telefonen.

De første årene av borgerkrigen var noen medlemmer av kristne kirker de eneste amerikanerne som fulgte med på problemene i Sør-Sudan. De så krigen som en religionskrig mellom islamske angripere og ikke-muslimske ofre. 11. september forsterket bare det synspunktet. Kirkelederne og menighetene deres la press på de politiske beslutningstakerne i Washington D.C. om å gjøre noe i Sør-Sudan.

Roger Winter var fullt klar over at den sudanske borgerkrigen ikke bare var en kamp mellom islam og kristendom. Sør-Sudan er mange steder et lappeteppe av åndedyrkende stammer som har noe kjennskap til kristendom. Han visste at etnisk lojalitet var viktigere enn religion. Han kjente de økonomiske mekanismene og visste at Nord-Sudan hadde undertrykt utviklingen i sør. Han ville få flere amerikanere, særlig de i Washington D.C., til å interessere seg for Sudan, og han fikk journalister og lovgivere til å hjelpe seg.

Arabere og svarte afrikanere hadde tidligere kjempet om beiteområder for kyrne. Nå kjempet de om olje. Om de opptil tre milliarder fat med olje som stort sett befant seg i et omstridt grenseområde mellom nord og sør, der stammer og klaner alltid hadde ligget i stridigheter.

Komplisert konflikt

Konflikten var komplisert, men Roger Winter så aldri bort fra religionens makt som en positiv kraft. Han hadde selv sett det i 2002.

I den sørsudanske landsbyen Itti i nærheten av den etiopiske grensen hadde han funnet en presbyteriansk kirke der over 300 mennesker stimlet sammen under gresstaket hver søndag. Roger Winter var rørt under gudstjenesten deres. En søndag stod den unge presten Simon, som Roger Winter hadde møtt bare en gang tidligere, fram og talte om ”Guds fred som overgår all forstand”, idet han siterte apostelen Paulus. Fred selv med araberne. Roger Winters tenkte: Dette er virkelig visdom.

Etter gudstjenesten henvendte han seg til de eldre i kirken for å høre om han kunne gjøre noe for å hjelpe menigheten. De diskuterte mens Roger Winter og Simon diskuterte mulighetene. De kunne be om hva som helst. En ny bygning. Musikkinstrumenter. Mat. Medisin. Penger.

Presten vår, Simon, er en klok mann, sa de. Men han har aldri fått noen ordentlig utdannelse som prest. Kan du hjelpe ham?

Roger Winter var forbauset. Disse menneskene kunne knapt nok spise seg mette, og så valgte de utdannelse? De neste par årene betalte han personlig for at Simon skulle få lese teologi i Kampala i Uganda. Han tok den unge mannens ord for at han ville vende tilbake til de litt tristere omgivelsene i den lille landsbyen Itti etterpå, da han var ferdig med skolen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også