Sudans voldsomme historie

I Sudan har arabere og svarte afrikanere støtt sammen med et brak. På 600-tallet oppdaget islamske erobrere at mange av innbyggerne i det landet som den gangen ble kalt Nubia, allerede var kristne. Nubiernes motstand resulterte i en stillingskrig som varte i over 1000 år, helt til den osmanske guvernøren i Kairo invaderte landet, som var rikt på elfenben og mennesker som kunne selges som slaver. I 1820 tok han 30 000 mennesker som slaver. De ble kalt ”sudan“, som ganske enkelt betød ”de svarte”.

11. november 2010

I Sudan har arabere og svarte afrikanere støtt sammen med et brak. På 600-tallet oppdaget islamske erobrere at mange av innbyggerne i det landet som den gangen ble kalt Nubia, allerede var kristne. Nubiernes motstand resulterte i en stillingskrig som varte i over 1000 år, helt til den osmanske guvernøren i Kairo invaderte landet, som var rikt på elfenben og mennesker som kunne selges som slaver. I 1820 tok han 30 000 mennesker som slaver. De ble kalt ”sudan“, som ganske enkelt betød ”de svarte”.

Med tiden gjorde den globale motviljen mot slaveri slavehandlerne arbeidsløse. Osmanerne trakk seg ut på begynnelsen av 1880-tallet, og i 1899, etter en kort periode med uavhengighet, overtok britene styret og regjerte Sudans to halvdeler som atskilte regioner. De kunne ikke patruljere hele Sudan, som er 10 ganger større enn Storbritannia, så de regjerte fra Khartoum og delegerte begrenset makt til stammelederne i provinsene. Samtidig støttet de islam og arabisk i nord og kristendom og engelsk i sør. Mesteparten av kreftene og ressursene la de i nord, mens de lot områdene i sør vansmekte. Tilbake står spørsmålet om hvorfor det i det hele tatt ble skapt et samlet Sudan?

En av grunnene er igjen geografisk. Nilen renner nordover mot Egypt og binder de forskjelligartede kulturene langs elvebreddene sammen i et urolig og noen ganger hatefullt forhold. Elven dikterer handel, miljø og til og med politikk og forbinder aktivitetene i nord og sør. Da britene satt med makten, trengte de å kontrollere Suezkanalen ved munningen av Nilen fordi den forbandt Storbritannia med India, som var kolonimaktens absolutt viktigste besittelse. Det var derfor påkrevet å kontrollere hele Nilen.

Da britene trakk seg ut midt på 1950-tallet, brøt det ikke overraskende ut borgerkrig. Opp gjennom 1960-tallet kjempet opprørerne i sør mot regjeringen i nord. En halv million mennesker døde før de to partene inngikk en fredsavtale i 1972, men den gav bare begge sider tid til å ruste seg til en langt blodigere krig.

I pausen mellom de to borgerkrigene slo regjeringen i Khartoum seg sammen med Egypt om et storslått prosjekt i sør. Der hvor Nilen brer seg gjennom den sørlige delen av Sudan, danner den al-Sudd – et av Afrikas største våtmarksområder. De årlige oversvømmelsene gir nytt liv til gresslandet der kveget til stammene i sør alltid har beitet. Partnerne ble enige om å bygge den 360 km lange Jongleikanalen og føre elven nordover utenom al-Sudd for å forsyne det vannfattige Egypt. De kom med en enorm gravemaskin, og stammefolkene kunne bare se på mens beitelandet deres ble revet opp.

Da borgerkrigen brøt ut i 1983, ble opprørsbevegelsen Sudan People’s Liberation Army (SPLA) dannet. Det første de gjorde var å angripe byggekontoret til Jongleikanalen. På den måten fikk de stoppet prosjektet.

Deretter fulgte mange år med blodsutgytelser. De sluttet i 2005, etter at omfattende og hemmelige forhandlinger førte til en fredsavtale som gav Sør-Sudan begrenset selvstyre med egen grunnlov med skille mellom religion og stat, egen hær og valuta. Nå står Sudan og vakler mellom muligheten for varig fred og trusselen om en gjenoppblussing av volden. I 2011 skal befolkningen i sør ifølge fredsavtalen stemme over hvorvidt de skal løsrive seg helt fra den nordlige delen og skape et selvstendig land.

Begge parter er for øvrig positive i forhold til avtalen fordi de frykter at et brudd på den vil medføre internasjonal innblanding. Samtidig fører de en krig i det skjulte basert på beskyldninger og provokasjoner. Men når fiendskapet er så sterkt, hvorfor har da ikke den nordlige delen bare latt den sørlige delen rive seg løs? Igjen lyder svaret: Geografi. Geografi som nå binder dem sammen pga. oljen. Mesteparten finnes i sør, men den nordlige delen, der alle raffineriene ligger, styrer inntektsfordelingen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også