Milad Assaf: en bevæpnet flisleverandør

Milad Assaf er en libanesisk flisleverandør som også hører til blant fotfolket i det mektige maronittiske partiet LF. Fra terrassen i den skuddskadde leiligheten sin i femte etasje i Øst-Beirut har han fri sikt mot de sjiamuslimske bydelene. De brer seg utover på den andre siden av en trafikkert gate som utgjør ”den røde linjen” mellom det kristne området og det territoriet som kontrolleres av sjiamilitser som kjemper for Hizbollah og organisasjonens allierte, Amal-militsen.

4. mars 2010

Milad Assaf er en libanesisk flisleverandør som også hører til blant fotfolket i det mektige maronittiske partiet LF. Fra terrassen i den skuddskadde leiligheten sin i femte etasje i Øst-Beirut har han fri sikt mot de sjiamuslimske bydelene. De brer seg utover på den andre siden av en trafikkert gate som utgjør ”den røde linjen” mellom det kristne området og det territoriet som kontrolleres av sjiamilitser som kjemper for Hizbollah og organisasjonens allierte, Amal-militsen.

”Det er nesten som å bo på en skytebane,” sier Milad Assaf leende.Han var seks år gammel i april 1975 da en bande kristne startet borgerkrigen i Libanon ved å åpne ild mot en buss full av palestinske flyktninger. Angrepet var ment som et vink til de palestinske kamphanene som den gangen streifet rundt i Beiruts gater med ønsket om å gjøre Libanon til hjemsted for den palestinske frigjøringshæren PLO. 27 mennesker ble drept ved attentatet som fant sted like ved hjemmet til Milad Assaf og like foran en stor statue av Jomfru Maria. Selv om det har flydd kuler, granater og israelske bomber gjennom luften i ett siden 1975, har ikke statuen fått en skramme. ”Tenk litt på det,” sier Milad. ”Og si ikke at det ikke er et mirakel!”

Milads bydel, Ain al-Rumaneh, er et barskt sted fullt av skuddherjede boligblokker og små forretninger. Hver eneste vegg er tilsynelatende prydet av LFs symbol: et kors som er skåret skrått over i bunnen som et sverd. Etter noen sammenstøt med sjiamuslimer nylig reiste Milad og kameratene hans et 4,5 m høyt trekors på fortauet og klistret opp store plakater av Jesus på treplater bakenfor. Deretter satte de på lysprosjektører slik at Hizbollah-soldatene på den andre siden av veien ikke skulle være i tvil: ”Ain al-Rumaneh er kristent. Hold dere unna, for helvete.”

Da Milad ble med i LF som 12-åring, oppførte han seg som en ordentlig tøffing. Han har ingen anelse om hvor mange mennesker han har drept under krigen. Han har vært i fengsel et hav av ganger, og selv 40 år gammel har han ikke gitt opp det adrenalinstimulerende livet på barrikadene. Håret begynner å bli tynnere, men det som er igjen, er gredd bakover i Elvis-frisyre, og han har et stort LF-kors hengende i et gullkjede rundt halsen og et annet er tatovert på venstre arm. På samme måte som mange andre kristne arabiske menn driver han vekttrening, og selv om han har fått litt mage, har han en brystkasse som en vektløfter under den tettsittende, hvite Armani-T-skjorten. Han spiller konstant med musklene mens han kjører rundt i en firhjulstrekker, drikker for mye og knuser mange hjerter.

Siden krigen mot Israel i juli 2006, som la den libanesiske økonomien i ruiner og styrket Hizbollah, har salget av fliser gått dårligere, men Milad håper å komme gjennom krisen slik alle andre gjør det.Den kroniske uroen har ført arbeidsløsheten i Libanon opp i 20 %, skremt bort utenlandske investorer og lagt en demper på landets tidligere pulserende handelsliv. En uke tidligere stoppet jeg i maronittenes høyborg i Qadicha-dalen, nærmere bestemt ved en butikk i byen Bisharri, der dikteren Gibran Khalil Gibran en gang bodde. ”Du er dagens første kunde,” sa den mørkhårede kvinnen bak disken, Liliane Geagea. Klokken var 11 på en solrik lørdag i april, som er høysesong for turister, men det var ikke en sjel der.

”Folk holder seg unna på grunn av alt bråket. Alle folk sparer slik at de kan komme seg bort fra dette vanvittige stedet. Jeg gjør i hvert fall det. Jeg har gitt 45 år av mitt liv til dette landet der det har vært krig det meste av tiden, og det er nok. Jeg er dødslei av det, og det er familien min også. Datteren min går på det amerikanske universitetet i Beirut. Når hun er ferdig, har jeg rådet henne til å dra til Amerika, Europa eller Australia, uansett hvor. Bare dra i vei, og ta meg med.”

Milad Assaf og tusenvis av andre som han har ikke mulighet til å reise noe sted. De møtes i militsenes klubbhus for å diskutere ”situasjonen” og rette seg etter partiets beslutning om å inngå politiske allianser i stedet for å gå i krig. Men hvis det er noe som kan gjøre dem nervøse, så er det å ha færre våpen enn fienden. Milad spiller med musklene, klapper skjeftet på geværet sitt og ler. ”Vi har fremdeles våpen,” sier han og fingrer med et av de M16-geværene han oppbevarer smurt og klar til bruk i kjelleren. ”Men akkurat nå har sjiamuslimene flere.

” Han peker ut av vinduet mot skuddhullene i boligkompleksene på den andre siden av firefeltsveien. Det kunne like gjerne ha vært en landegrense. ”Hizbollah kontroller alt på den andre siden av veien,” forteller han. ”Og de er sinnssyke. De har rakettutskytningsutstyr, bærbare mortere. Alt dette er levert av Iran. Vi vil til enhver tid beskytte våre egne bydeler og familier, men hvis det ble krig akkurat nå, ville vi tape. Så vi har gått over til å tro på fred.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også