Merket som mann

En dag for noen år siden, før den siste borgerkrigen i Sudan begynte for alvor, ble 9 år gamle Logocho kastet i bakken og holdt fast av sin far og en eldre gutt.De hovne arrene fra stammetatoveringer var tydelige på farens skuldre og bryst. En morsekode av prikker og streker gikk tvers over ansiktet og pannen og fortalte eventuelle kvegtyver fra andre stammer, som for eksempel dinka og nuer, at han som murle ville forsvare kvegflokken sin med spyd, kniv, never og tenner.

11. november 2010

En dag for noen år siden, før den siste borgerkrigen i Sudan begynte for alvor, ble 9 år gamle Logocho kastet i bakken og holdt fast av sin far og en eldre gutt.

De hovne arrene fra stammetatoveringer var tydelige på farens skuldre og bryst. En morsekode av prikker og streker gikk tvers over ansiktet og pannen og fortalte eventuelle kvegtyver fra andre stammer, som for eksempel dinka og nuer, at han som murle ville forsvare kvegflokken sin med spyd, kniv, never og tenner.

Men Logocho var en spesiell gutt som aldri hadde interessert seg for de gamle skikkene. Da de andre barna, bl.a. hans egen bror, gjennomgikk murle-stammens overgangsritual, løp han og gjemte seg. Nå lå han i støvet og vred den glatte kroppen sin og viste ingen tegn på at han tilhørte murle-stammen.

Enda mer bekymringsfullt var det at Logocho ikke interesserte seg for kveg. På samme måte som broren krøp han sammen for å die ved jurene til kyrne, men for ham var kyrne bare noe som gav melk. I utallige generasjoner hadde mennene i murle-stammen – på samme måte som rivalene over hele Sør-Sudan – levd side om side med kyrne sine. De gav dem navn, pyntet dem, sov sammen med dem. Sang om dem og danset til ære for dem. Menn brukte kveg til å kjøpe bruder som leverte barn som kunne passe flere kyr.

”Hva salgs liv har du tenkt deg?” spurte faren til Logocho.

Når mennene og dyrene vandret fra vannhull til vannhull, ville Logocho heller bli hjemme hos bestemoren sin. Den gamle kvinnen krafset furer i den harde bakken for å kunne dyrke durra og bønner og mais og til og med gresskar. Logocho hjalp henne med å så frøene, passse på spirene og høste avlingen. Hun beskyttet ham mot faren.

Du er noe helt spesielt, sa hun.

Men akkurat nå kunne ikke bestemoren redde ham. Faren og den eldre gutten trykket ham hardt ned mot bakken og holdt ham fast. ”Hvorfor?” skrek Logocho.

Da han fikk øye på ”spesialisten”, visste han hvorfor. Mannen bøyde seg over ham, tvang ham til å åpne munnen og kilte en tynn metallfil mellom de to midterste tennene i underkjeven. Han vred filen helt ned til tannkjøttet, og med en rask, hard vridning med skulderen vred han filen rundt, slik at den ene fortannen sprakk. Logochoa fikk munnen fyll av blod. Spesialisten rettet opp bladet og knuste den andre fortannen.

Nå lignet Logocho endelig på en murle.

I månedene som fulgte skulle både Logocho og landet hans bli rammet av kaos. En synsk mann fra landsbyen advarte om at familien til Logocho var forbannet, og i hele Sør-Sudan skulle oppdemmet sinne fra flere tiår blusse opp i 1983 i en krig som var like grusom som den var usynlig for omverden. I løpet av 20 år skulle over fire millioner mennesker fra sør flykte fra landsbyene ut i ødemarken til byene i nord og til nabolandene. To millioner skulle dø.

Logochos liv – preget av flukt, krig og søken etter mening med livet – skulle bli et speilbilde på situasjonen i Sør-Sudan.

Men denne dagen slapp guttens far ham fri og gikk bort sammen med spesialisten. Logocho rullet rundt på siden slik at blodet kunne renne ut av munnen og ned i støvet.

Begynnelsen på slutten

En dag da Logocho var 9 år gammel, truet faren hans med å holde igjen fødselsretten hans – kyr – slik at Logocho ikke ville få noen medgift. ”Hvis jeg fremdeles lever, blir du ikke gift foreløpig siden du ikke liker kyr.” En søster av Logocho døde av malaria. En annen døde av dysenteri. Sykdom herjet blant kyrne. Innbyggerne i landsbyen mente at det var den forbannelsen som ble spådd av den synske. Så døde faren. Uten kveg og ektemann var moren til Logocho fortvilet. Hvordan skulle hun greie å brødfø barna sine? Hun fikk plassert Logocho hos en onkel langt unna. Han undret seg over dette besynderlige og ubrukelige barnet som verken kunne drive geiter eller kveg. Onkelen både skjente, truet og raste, og Logocho krympet seg i frykt.

Så skjedde det noe avgjørende. Den nye borgerkrigen brøt ut, og SPLA hadde fått stoppet den store gravemaskinen. En dag kom en SPLA-soldat forbi på utkikk etter mat, og Logocho gav ham litt kjøtt. Det var noe mektig over soldaten. Det var status over uniformen hans og autoritet i våpenet. Dette brente seg fast i Logochos bevissthet. Han tenkte ut en plan som han fortalte til flere av vennene sine.

En dag da Logocho var 12 år, stakk han av sammen med fem venner under påskudd av at de hadde oppdaget en død bøffel i bushen som de gjerne ville flå skinnet av. De dro av gårde ut i villmarken til de møtte fire SPLA-soldater som var på jakt. To uker senere kom de fram til en SPLA-leir i et område i nærheten av Boma, og der sluttet de seg til andre rekrutter som hadde til hensikt å slå seg sammen med opprørerne. En håndfull voksne soldater bodde i leiren, der de halvt utsultet ventet på ordrer. I en måned levde gruppen av ville dyr som de fanget i bushen. Så kom det beskjed fra SPLA-lederne om at de skulle sette kurs mot Etiopia til fots.

Omtrent samtidig, midt på året i 1986, fløy amerikaneren Roger Winter til Etiopia for å møte SPLAs karismatiske leder, John Garang. Roger Winter, som så vidt hadde passert 40, hadde brukt livet sitt på å arbeide med mennesker i nød. I studietiden jobbet han som frivillig i de urolige sørlige bydelene av Chicago, så jobbet han for Frelsesarmeen, og senere for Carter-regjeringen, der han sørget for å hjelpe flyktninger på flukt fra totalitære stater. Nå ledet han en ideell flyktningorganisasjon og var svært opptatt av situasjonen i smuldrende afrikanske stater som Rwanda, Etiopia – og Sudan.

Roger Winter likte John Garang. En komplisert mann med et strålende smil og en doktorgrad fra Iowa State University i USA, der han hadde studert økonomi i tiden mellom borgerkrigene. Han leste både Karl Marx og Bibelen. Hæren hans brukte barnesoldater, men han hadde ikke desto mindre utformet en visjon for et forent ”Nytt Sudan” med fred mellom nord og sør. Og nå ville han gjerne vite om USA ville hjelpe befolkningen i Sør-Sudan?

Roger Winter var fascinert av kaoset. Han så seg selv som en menneskerettsarbeider som hadde som prosjekt å advare verden om kommende katastrofer. (Senere advarte han om det truende folkedrapet i Rwanda.) Han var sjokkert i Sudan. Det var ”en forferdelig ondskapsfull krig”. En krig som tvang seriøse iakttakere til å engasjere seg. Og det gjorde Roger Winter.

Kanskje du er interessert i ...

Les også