Maronittenes opprinnelse

På et fjell i Libanon, der man kan se utover Middelhavet, våkner en eneboer kl. tre om natten og roter etter lommelykten sin blant de velkjente bøkene som både er hans livsverk og hans livslange sengekamerat. Eneboeren, som er 73 år og har langt skjegg, går under navnet fader Yuhanna. Fram til dagen gryr jobber han med å oversette gamle kristne salmer fra arameisk til moderne arabisk. Arameisk er det språket som Jesus brukte, og fader Yuhanna skriver salmene i en stor, lærinnbundet bok.

4. mars 2010

På et fjell i Libanon, der man kan se utover Middelhavet, våkner en eneboer kl. tre om natten og roter etter lommelykten sin blant de velkjente bøkene som både er hans livsverk og hans livslange sengekamerat. Eneboeren, som er 73 år og har langt skjegg, går under navnet fader Yuhanna. Fram til dagen gryr jobber han med å oversette gamle kristne salmer fra arameisk til moderne arabisk. Arameisk er det språket som Jesus brukte, og fader Yuhanna skriver salmene i en stor, lærinnbundet bok. Deretter ber han, spiser litt frukt, tar på seg en svart drakt og kappe og begynner å sende ut 10 000 velsignelser til alle verdenshjørner.

Det første stoppet hans er som alltid Alaska, der han ”fyller lungene med frisk luft”. Så fortsetter han ned gjennom Nord- og Sør-Amerika, hopper videre til Afrika, drar opp gjennom Midtøsten og tar seg gjennom Europa. Deretter setter han kursen mot Russland og Asia, og til slutt jobber han seg sørover til Australia. Alle får en velsignelse med på veien, og turen, som fader Yuhanna tar hver dag, varer mellom tre og fire timer. Han er som regel hjemme ved middagstid hvis han da ikke stopper for lenge på de stedene der det er problemer av noe slag. For det utrente øyet er fader Yuhanna bare en gammel mann som går rundt i hagen sin. For vennene og disiplene, som kommer i hopetall for å høre hans lære om Jesus, er han en helgenfigur.

Kristne maronitter oppfattes normalt ikke som helgenmateriale. Kirkesamfunnet består av mennesker som har en tro som kan føres tilbake til eneboeren Maron, som levde på 300-tallet, og menigheten syntes fra begynnelsen forutbestemt til å kjempe seg vei gjennom historien. Da Maron døde i 410, brøt det ut en bitter feide blant tilhengerne om hva som skulle skje med liket. En generasjon senere sloss maronittene også med rivaliserende kristne sekter om teologiske spørsmål, og etter innføringen av islam motarbeidet de også muslimene. For å unngå forfølgelse kjempet de seg vei over fjellene fra Syria til Libanon, der de fant seg de mest utilgjengelige dalene, okkuperte huler og klostre der og begynte å forsvare seg mot hæren til kaliffen.

Da de franske korsfarerne på slutten av det 11. århundret mar-sjerte gjennom området på vei til Jerusalem, strømmet maronittene fram fra fjellene for å ønske sine kristne trosfeller velkommen. Ca. 800 år senere, etter at 1. verdenskrig var slutt, overtok Frankrike kontrollen over Syria (inklusive Libanon), og maronittene fikk sin belønning ved at den nye staten Libanon ble formet til deres fordel. Maronittene snakket fransk og utviklet et kulturelt slektskap med Europa, og som de eneste kristne araberne i Midtøsten utgjorde de et flertall da Libanon ble selvstendig i 1943.

I nyere tid har kristne maronitter vært fryktede militssoldater under borgerkrigen i Libanon. I 1975–1990 førte de en hissig kamp mot libanesiske fraksjoner som sjia-og sunnimuslimer, drusere og palestinere i kampområdene i Beirut. Men Libanons kristne, som altså tidligere utgjorde flertallet, er nå i stadig større grad henvist til den rollen som kristne andre steder i Midtøsten er så godt kjent med. Etter flere tiår med utvandring har deres andel av befolkningen sunket til under 40 %. Derfor har maronittenes ledere inngått nye allianser: en med den økende, sjiamuslimske organisasjonen Hizbollah og en med en koalisjon av sunnier og drusere. I mellomtiden har de kristne militsene gått under jorden, men det betyr ikke at de har blitt myke.

Kanskje du er interessert i ...

Les også