Glimt av håp

En kveld i 1991 satt Logocho i en SPLA-­brakke og leste i Bibelen til kameraten sin da det plutselig gikk opp for ham hva som egentlig var kallet hans i livet. Han bestemte seg for at han skulle bli prest.Like etterpå ble han døpt av en protestantisk prest som spurte ham om han hadde lyst til å velge seg et nytt navn. En ny identitet. ”Ja,” sa Logocho. ”Simon.”

11. november 2010

En kveld i 1991 satt Logocho i en SPLA-brakke og leste i Bibelen til kameraten sin da det plutselig gikk opp for ham hva som egentlig var kallet hans i livet. Han bestemte seg for at han skulle bli prest.

Like etterpå ble han døpt av en protestantisk prest som spurte ham om han hadde lyst til å velge seg et nytt navn. En ny identitet. ”Ja,” sa Logocho. ”Simon.”

Han la fra seg geværet, forlot SPLA og begynte på en skole for flyktninger i Kenya, der han fortsatte å lære engelsk. Så gikk han på bibelskole og ble til slutt ansatt ved kirken i Itti langt ute på landet, der Roger, en tynnhåret amerikaner en søndag kom inn og satte seg på bakken blant de andre kirkegjengerne. Den unge presten holdt en enkel preken som viste seg å være til stor inspirasjon for en av de viktigste arkitektene bak det som kanskje kan bli Afrikas nyeste demokrati.

Roger Winters mangeårige diplomatiske tautrekking kulminerte med fredsavtalen i 2005. Den ble underskrevet av både nord og sør. Den kaotiske og blodige historien til Sudan gjør det umulig å forutsi om traktaten vil holde helt fram til folkeavstemningen om uavhengighet i 2011. Men sammen med sine amerikanske kolleger og forhandlerne fra Kenya, Storbritannia, Norge og andre land meglet Roger Winter seg fram til noe som i Sudan en gang syntes umulig. Nemlig fred. En fred som inntil videre har vist seg å holde i fem år.

Simon og jeg gikk nylig en tur sammen i Itti. Han har ingen høy sosial status i byen siden han ikke har noen kyr, og han så helt malplassert ut med briller på nesen og sko på beina. De siste tre årene har han tjent litt penger i løpet av uken ved å arbeide med litt lokalt informasjonsarbeid for miljøorganisasjonen Wildlife Conservation Society. Dette er et helt annet arbeid enn de kvegleirene og jaktekspedisjonene som stammefellene hans driver med. Likevel vinker innbyggerne i landsbyen til ham og lover å være på plass i kirken på søndag morgen.

Simon kunne ha blitt i Uganda eller han kunne reist til Kenya. Eller også kunne han ha utvandret til USA, på samme måte som den gruppen av gutter som i 2004 ble portrettert i dokumentarfilmen Lost Boys of Sudan. I USA kunne han ha tjent bedre. Hvorfor valgte han ikke USA? Han smilte og smalt med tungen slik han pleier.

”Nei”, sa han. ”For det er her jeg hører til.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også