Turismen truer hulene

Fan Jinshi hadde ingen planer om å bli ­hulenes vokter. Da hun kom til Dunhuang-akademiet fra Shanghai som 23-åring i 1963, trodde hun ikke engang at hun ville holde ett år på dette forlatte utposten, og i hvert fall ikke et helt liv. For riktignok var Mogaohulene imponerende, men ikke likte hun maten og heller ikke at alt – hus, senger og stoler – var laget av leirjord. Dessuten; det manglet rennende vann.

24. juni 2010

Fan Jinshi hadde ingen planer om å bli hulenes vokter. Da hun kom til Dunhuang-akademiet fra Shanghai som 23-åring i 1963, trodde hun ikke engang at hun ville holde ett år på dette forlatte utposten, og i hvert fall ikke et helt liv. For riktignok var Mogaohulene imponerende, men ikke likte hun maten og heller ikke at alt – hus, senger og stoler – var laget av leirjord. Dessuten; det manglet rennende vann.

Så kom Kulturrevolusjonen i 1966, der formann Maos regime ødela buddhistiske templer, kulturgjenstander og symboler på alt fremmed i hele Kina. Mogaohulene var et naturlig mål. Alle i gruppen til Fan Jinshi var urolige. Det var 48 ansatte, som delte seg i et titalls revolusjonære fraksjoner og deretter brukte tiden på å fordømme og avhøre hverandre. Men på tross av den bitre interne striden, var fraksjonene enige om ett prinsipp: Mogaohulene skulle ikke røres. ”Vi stengte alle inngangene til grottene,” forteller Fan Jinshi.

Femti år senere står arkeologen i spissen for en helt annen slags kulturrevolusjon. Mens ettermiddagssolen strømmer inn på kontoret til den lille kvinnen på Dunhuang-akademiet, slår hun ut med armen mot den gråbrune fjellsiden utenfor vinduet. ”Hulene har alle slags skader,” sier hun og ramser opp skader som skyldes sand, vann, sot fra bål, salt, insekter, sollys – og turister. Fan Jinshi leder 500 ansatte, men hun forstod allerede på 1980-tallet at akademiet trengte hjelp fra utenlandske konservatorer. Det høres kanskje enkelt ut, men det er en følsom sak å samarbeide med utlendinger på høyborgen for kinesisk kulturarv – og utplyndringen av Mogaohulene for hundre år siden fungerer som en effektiv historie til skrekk og advarsel.

Utenfor vinduene til Fan Jinshi har himmelen vært skyfri og knallblå i flere dager, men plutselig mørkner den. En sandstorm er under oppseiling. Fan Jinshi legger knapt nok merke til den, bare lenge nok til at hun husker det første prosjektet hun gjennomførte sammen med en av de partnerne som har samarbeidet lengst med akademiet, det amerikanske Getty Conservation Institute (GCI). For å forebygge den invasjonen av sand som hadde begravd noen av hulene og skadet maleriene, satte GCI opp et gjerde i vinkel på sanddynene oppå fjellet. Det senket hastigheten på vinden til det halve og reduserte sandflyttingen med 60 %. I dag har akademiet sendt ut bulldosere og arbeidere for å plante brede belter med ørkengress for å oppnå den samme effekten.

Men den mest arbeidskrevende innsatsen finner sted inne i hulene. GCI har også satt opp apparater som måler luftfuktigheten og temperaturen i hulene og nå også måler gjennomstrømmingen av turister. GCIs største prosjekt fant sted i hule 85, en grotte fra Tang-dynastiet, der instituttet i samarbeid med konservatorer fra Dunhuang-akademiet brukte åtte år på å utvikle en sementblanding til å feste biter av veggmalerier som hadde løsnet fra fjellet.

På et så gammelt sted oppstår det massevis av etiske dilemmaer. Kunstinstituttet Courtauld ved University of London bruker hule 260, som er fra det 6. århundret, som studieobjekt. Der har kinesiske studenter nylig brukt ministøvfjernere til å rense overflaten på tre små avbildninger av Buddha. Nå stråler Buddhas røde kjortler plutselig, selv om de før var nesten usynlige. ”Det er helt utrolig å se malingen,” sier konservator Stephen Rickerby som koordinerer prosjektet. ”Men vi er ambivalente. Støvet inneholder salter som kan ødelegge malingen, men når støvet fjernes, blir malingen utsatt for lys som vil få den til å falme.”

Det er det dilemmaet Fan Jinshi står overfor: Hvordan kan man bevare hulene samtidig med at man viser dem fram for et større publikum? I 2006 kom antallet turister som besøkte Mogao, opp i over en halv million. Inntekten har holdt Dunhuang Akademi gående, men fuktigheten fra pustingen til turistene kan ødelegge veggmaleriene mer enn noen annen enkelt faktor. Turismen er i dag begrenset til 40 huler, som er åpne på skift i grupper, ti om gangen.

Digital teknologi kan være en løsning. I hælene på et fotodigitaliseringsprosjekt, Mellon International Dunhuang Archive, som er utført i 23 huler i samarbeid med en amerikansk veldedighetsorganisasjon, har akademiet satt i verk sitt eget flerårige program som skal digitalisere alle de 492 utsmykkede hulene. Så langt er de ansatte ferdige med 20. Det skjer i tillegg til en internasjonal innsats for å digitalisere de skriftrullene fra hule 17 som er spredt rundt om i verden.

Drømmen til Fan Jinshi er å bringe de digitale arkivene sammen for å gjenskape den fulle tredimensjonale opplevelsen av hulene – ikke på selve stedet, men i et nytt og flott besøkssenter som foreslås bygd 24 km unna. Senteret er fremdeles på tegnebrettet, men Fan Jinshi tror at gjenforeningen av alle Mogaos skatter på ett sted, selv om det bare er virtuelt, vil sikre at den prektige kulturskattten aldri blir begravd i sanden igjen. ”Det vil være en måte å bevare den på for evig,” sier den kinesiske arkeologen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også