"Tidskapsel fra Silkeveien"

For en religion som bygger på doktrinen om alle tings ubestandighet, må den evige sandflukten i ørkenene vest i Kina ha virket som de perfekte omgivelsene for så prektig kunstnerisk utfoldelse. Det mirakuløse ved hulene i Mogao er likevel ikke det at de er forgjengelige, men snarere at de har eksistert så usannsynlig lenge.

24. juni 2010

For en religion som bygger på doktrinen om alle tings ubestandighet, må den evige sandflukten i ørkenene vest i Kina ha virket som de perfekte omgivelsene for så prektig kunstnerisk utfoldelse. Det mirakuløse ved hulene i Mogao er likevel ikke det at de er forgjengelige, men snarere at de har eksistert så usannsynlig lenge.

Grottene ble hogd ut mellom det 4. og 14. århundret, og det papirtynne laget av påmalt stråleglans har overlevd krig, plyndring, glemsel og naturens egne herjinger. I århundrer var de halvveis begravd i sand, men i dag er det avsides konglomeratet anerkjent som et av verdens største skattkamre for buddhistisk kunst. Men hulene er ikke bare et religiøst monument. Veggmaleriene, skulpturene og skriftrullene gir også et uforlignelig glimt av det multikulturelle samfunnet som blomstret i tusen år ved den en gang så mektige korridoren mellom øst og vest.

Kineserne kaller dem Mogaoku, eller ”huler uten sidestykke”. Men det finnes ikke noe navn som virkelig kan beskrive skjønnheten og det enorme omfanget. Av de nesten 800 hulene som er meislet inn i fronten av fjellet, er 492 dekorert med utsøkte veggmalerier som til sammen dekker en flate på over 46 000 m2 – ca. 40 ganger arealet i Det sixtinske kapell. Hulene er også utsmykket med over 2000 skulpturer, og noen av dem hører til de fornemste fra denne perioden. Inntil for litt over hundre år siden, da skattejegere krysset ørkenen, inneholdt et kammer som lenge hadde vært skjult, også i tillegg titusenvis av eldgamle tekster.

Enten de reisende tok den lange ruten nordover eller den hardere veien i sør, møttes de i Dunhuang. Karavanene kom med eksotiske varer med duft fra fjerne land. Men det viktigste var faktisk ideer – både kunstneriske og religiøse. Det er ikke så rart at malerne i Mogao laget veggmalerier som var preget av mange fremmede elementer, alt fra pigment til metafysikk.

”Hulene er en tidskapsel fra Silkeveien,” forteller Fan Jinshi. Han er direktør for Dunhuang Akademi, som har ansvaret for forskning, bevaring og turisme på stedet. Fan Jinshi er en livlig, gråsprengt, 71 år gammel arkeolog, som har jobbet i grottene i 47 år, helt siden hun kom dit som nyutdannet fra Peking Universitet i 1963. De fleste andre severdigheter på Silkeveien ble slukt av ørkenen eller ødelagt av de etterfølgende imperiene, sier arkeologen. Men Mogao-hulene er bevart noenlunde intakte, og kaleidoskopet av veggmalerier som finnes der, fanger inn det tidlige møtet mellom øst og vest. ”Mogaos historiske betydning kan ikke overdrives,” sier Fan Jinshi. ”På grunn av den geografiske beliggenheten ved et transittpunkt på Silkeveien, kan man se hvordan kinesisk og fremmed innflytelse blandes på nesten hvert eneste veggmaleri.”

I dag møtes øst og vest igjen i Dunhuang, denne gangen for å hjelpe til med å redde grottene fra det som muligens er den største trusselen i en 1600 år lang historie. Veggmaleriene i Mogao har alltid vært sarte, og det ganske tynne laget med maling er fanget i en tærende kamp mellom berget og luften. I de siste årene har de vært under et forent angrep fra naturkreftene og strømmen av turister. I en innsats for å bevare Silkeveiens mesterverk og holde turismens innvirkning under kontroll, har Fan Jinshi hentet hjelp fra eksperthold fra hele Asia, Europa og USA. Det er et kulturelt samarbeid som er et ekko av hulenes fantastiske historie – og som kanskje kan redde dem.

Hulene begynte som en visjon av lys. En kveld i 366 e.Kr. så en omvandrende munk som het Yuezun, tusen gylne buddhaer stråle på en fjellvegg. Han ble inspirert til å hogge ut et lite meditasjonskammer i berget, og andre fulgte snart hans eksempel. De første hulene var ikke større enn kister. Det gikk ikke lang tid før munkeordener begynte å hogge ut større huler til bruk i offentlige seremonier, og de utsmykket helligdommene med bilder av Buddha. Det er disse tidlige grottene som har gitt inspirasjon til kallenavnet De tusen buddhaers huler.

Lerretene deres bestod bare av leire fra elven blandet opp med strå, men på disse ydmyke overflatene viste malerne i Dunhuang gjennom århundrene utviklingen i kinesisk kunst – og forvandlingen av buddhismen til en kinesisk tro.

Et av de kreative høydepunktene i Mogao kom i det 7. og 8. århundret, da Kina både var et åpent og mektig rike. Det var travelt på Silkeveien, buddhismen blomstret, og Dunhuang var underlagt Kinas hovedstad. Tang-dynastiets malere utviste en sikker kinesisk stil og dekket hele vegger med buddhistiske fortellinger malt til minste detalj. Fargene, bevegelsene og naturalismen i dem brakte de fiktive landskaper til live. Senere vendte Midtens rike seg innover for til slutt å stenge seg ute fra resten av verden under Ming-dynastiet i det 14. århundret.

”I motsetning til de indiske buddhistene ville kineserne gjerne vite alt om hvordan livet i det hinsidige kunne utarte seg,” sier Zhao Shengliang. Han er kunsthistoriker ved Dunhuang akademi. ”Formålet med alle fargene og bevegelsene var å vise pilegrimene Det rene lands skjønnhet – og å overbevise dem om at det var ekte. Hulemalerne fikk det til å føles som om hele universet var i bevegelse.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også