Kunsthistoriske gullgruver

Med jevne mellomrom oppstod det også mer jordiske tumulter i Dunhuang. Men selv om byen ble erobret av konkurrerende dynastier, lokale aristokratier og fremmede makter – Tibet hersket der fra 781 til 847 – fortsatte det kreative arbeidet i Mogao uten avbrudd. Hva kan grunnene være til dette? Kanskje har det ligget mer i det enn bare respekt for skjønnheten eller buddhismen. I stedet for å ut­radere alle spor av forgjengerne sine finansierte hver ny hersker nye huler – den ene mer strålende enn den foregående – og utsmykket dem med fromme bilder av seg selv.

24. juni 2010

Med jevne mellomrom oppstod det også mer jordiske tumulter i Dunhuang. Men selv om byen ble erobret av konkurrerende dynastier, lokale aristokratier og fremmede makter – Tibet hersket der fra 781 til 847 – fortsatte det kreative arbeidet i Mogao uten avbrudd. Hva kan grunnene være til dette? Kanskje har det ligget mer i det enn bare respekt for skjønnheten eller buddhismen. I stedet for å utradere alle spor av forgjengerne sine finansierte hver ny hersker nye huler – den ene mer strålende enn den foregående – og utsmykket dem med fromme bilder av seg selv. Rekken av velstående mesener som var avbildet nede på de fleste av veggmaleriene, vokste i størrelse i løpet av århundrene helt til de helt overgikk maleriets religiøse figurer. Den mest ekstravagante mesenen av alle var nok keiserinne Wu Zetian, som ut fra ønsket om å avbilde det guddommelige og stå under dets beskyttelse bestilte kompleksets største statue i 695 e.Kr. – en 35 m høy sittende Buddha.

Like før år 1000 begynte trafikken på Silkeveien å avta. Det ble fremdeles hogd ut huler, bl.a. en med seksuelt ladede, tantriske veggmalerier, som ble utført i 1267 under det mongolske storriket som Djengis Khan grunnla. Men i takt med at det ble åpnet nye seilruter og bygd raskere skip, gled karavanene på land over i glemselen. Dessuten mistet Kina kontrollen over store deler av Silkeveien, og islam hadde begynt sin lange vandring over fjellene fra Sentral-Asia. I begynnelsen av det 11. århundret var flere av de såkalt vestlige regionene (deler av dagens Xinjiang i den vestligtse delen av Kina) gått over til islam, og buddhistmunkene plasserte på denne tiden titusenvis av tekster og malerier i et lite sidekammer som støter opp mot en større grotte i Mogao. Gjemte de dokumentene av frykt for en muslimsk invasjon? Ingen vet det med sikkerhet. Det eneste som er sikkert, er at kammeret – som nå kalles hule 17 eller Bibliotekhulen – ble forseglet, pusset over og skjult bak veggmalerier. Det hemmelige depotet stod deretter urørt i nesten 900 år.

Det skrå arret som en sanddyne har slipt i gammel tid, kan fremdeles ses på veggmaleriene utenfor hule 17. I begynnelsen av det 20. århundret da taoistpresten Wang Yuanlu gjorde seg til helligdommenes selvutnevnte vokter, lå mange av de forlatte grottene begravet i sand. I juni 1900, da arbeidere drev oppryddingsarbeid, fant Wang Yuanlu en skjult dør som ledet inn til en liten hule med tusenvis av skriftruller. Han gav noen av dem til lokale embetsmenn i håp om å få tilskudd. Det eneste han fikk ut av det var en ordre om å forsegle hulen og innholdet i den.

Det måtte et nytt møte med Vesten til for å få hulens hemmeligheter fram i lyset – og få Kinas patriotiske alarmklokker til å ringe. Den ungarskfødte forskeren Aurel Stein, som jobbet for det britiske styret i India og for British Museum, fant veien til Dunhuang i 1907 ved å bruke Xuanzangs beskrivelser fra det 7. århundret til å føre ham gjennom Taklimakanørkenen. Wang Yuanlu nektet å la den fremmede se rullene fra Bibliotekhulen – helt til han hørte at Aurel Stein også var en ivrig beundrer av Xuanzang. Mange av manuskriptene viste seg å være Xuanzangs oversettelser av de buddhistiske sutraene som han hadde med fra India.

Etter flere dagers arbeid med å innynde seg hos taoistpresten – og netter som ble brukt til a fjerne skriftruller fra hulen – reiste Aurel Stein fra Dunhuang med 24 kasser med manuskripter og fem til som var fulle av malerier og religiøse effekter. Det var et av de rikeste funnene i arkeologiens historie – og det hele fikk han for en pengegave på bare 130 britiske pund. For denne innsatsen ble Aurel Stein adlet i England, men for alltid uglesett i Kina.

Aurel Steins samling avdekket en multikulturell verden som var mer levende enn noen hadde forestilt seg. Det finnes et titalls språk i tekstene, bl.a. sanskrit, tyrkisk, tibetansk og til og med jøde-persisk, i tillegg til kinesisk. Det brukte papiret som mange av sutraene hadde blitt kopiert over på, gav forbløffende innblikk i hverdagen langs Silkeveien: en kontrakt på slavehandel, en rapport om et bortført barn, ja til og med en høflig unnskyldning for beruset oppførsel. En av de mest dyrebare gjenstandene var Diamantsutraen, en 5 m lang skriftrull som ble trykt med treblokker i 868, nesten 600 år før Gutenbergs trykte bibel.

Andre fulgte snart i Aurel Steins fotspor – franskmenn, russere, japanere og kinesere. I 1924 kom den amerikanske kunsthistorikeren Langdon Warner dit. Han var en eventyrer som godt kan ha vært inspirator for den fiktive filmhelten Indiana Jones. Langdon Warner var trollbundet av hulenes skjønnhet – ”Det tok nesten helt pusten fra meg,” skrev han senere – men han bidro ikke desto mindre til at de ble ødelagt. Han hogg ut et titalls fragmenter av veggmaleriene og fjernet en utsøkt skulptur av en knelende bodhisattva fra Tangdynastiet i hule 328. Verkene befinner seg fremdeles godt bevoktet av kunstmuseet ved Harvard University. Men de skamferte veggmaleriene og den tomme plassen der skulpturen en gang knelte, er ikke desto mindre hjerteskjærende.

De kinesiske myndighetene har krevd å få tilbake gjenstandene fra Mogao. Selv Dunhuangakademiets ellers lidenskapsløse bok om grottene har et kapittel med tittelen ”De foraktelige skattejegerne”. Omvendt hevder de utenlandske museumsinspektørene at museene deres har reddet skatter som ellers kunne ha gått tapt for evig og alltid – ødelagt av krigene i det 20. århundret og av revolusjoner i Kina.

Uansett hva slags syn man har på den saken, så har spredningen av Mogaos kunstgjenstander til museer på tre kontinenter hatt en bivirkning: Det har skapt et helt nytt forskningsfelt, såkalt dunhuangologi, og i dag jobber forskere over hele verden med å bevare Silkeveiens skatter.

Kanskje du er interessert i ...

Les også