Gåten om Angkor

Khmerrikets hellige by nådde hittil usette høyder. Hvorfor forsvant den så plutselig fra kartet?

22. desember 2009 av Richard Stone

Sett fra luften toner det århundregamle tempelet fram og forsvinner igjen som en luftspeiling. Først er det bare en umbrafarget klatt i løvtaket i det nordlige Kambodsja. Under oss ligger ruinene av den fortapte byen Angkor, som nå mest er befolket av risbønder. Husklynger som balanserer på spinkle påler for å stå imot sommermonsunens oversvømmelser, er strødd utover landskapet mellom ”den store sjøen” i Sørøst-Asia, Tonle Sap, drøyt 30 km lenger sør, og Kulenfjellene, som reiser seg fra elvesletten drøyt 30 km lenger nord. Da Donald Cooney navigerer det ultralette flyet over tretoppene, dukker det storslåtte tempelet opp.

Banteay Samre – et tempel til hinduguden Vishnu, som ble oppført på 1100-tallet og restaurert i 1940-årene – gjenkaller den prakten som kjennetegnet Khmerrikets storhetstid. Tempelet er stengt inne bak to sett konsentriske, kvadratiske murer. De har kanskje en gang vært omgitt av en vanngrav som symboliserte havene rundt fjellet Meru, som var hindugudenes mytiske bolig. Banteay Samre er bare en av over tusen helligdommer som khmerene reiste i byen Angkor under en byggeboom som i omfang og ambisjonsnivå kunne måle seg med pyramidene i Egypt. Da vi har fløyet over, strekker jeg hals for å få et siste glimt av det flotte tempelet, men det har blitt borte i skogen.

Angkor var skueplass for et av historiens største forsvinningsnummer. Khmerriket eksisterte fra det 9. til det 15. århundret, og i sine velmaktsdager hersket det over en stor del av Sørøst-Asia fra Myanmar (Burma) i vest til Vietnam i øst. Hovedstaden Angkor hadde oppimot 750 000 innbyggere og var det største bykomplekset i den førindustrielle verden med et areal på ca. 1000 km2 – større enn dagens Berlin. Da portugisiske misjonærer på slutten av 1500-tallet så Angkor Vats lotusformede tårn – det flotteste av templene og verdens største religiøse monument – var rikets en gang så strålende hovedstad i ferd med å gå til grunne.

Forskerne har lagt fram en lang liste av mulige årsaker, blant annet glupske erobrere, en religiøs holdningsendring og overgang til handel langs sjøveien, noe som dømte en by som lå inne i landet til å dø. Dette er stort sett gjetninger: Det er bevart omkring 1300 innskrifter på templenes dørkarmer og frittstående steler, men Angkors folk har ikke etterlatt seg et eneste ord som forklaring på kongerikets fall.

Nylige utgravinger, ikke av templene, men av den infrastrukturen som var nødvendig for en så stor by, peker på en ny forklaring. Angkor ble tilsynelatende undergravd av den samme oppfinnsomheten som hadde forvandlet en samling mindre fylker til et stort rike. Sivilisasjonen lærte å temme Sørøst-Asias årstidsbestemte oversvømmelser, men ble svakere da makten dens over den viktigste ressursen av alle, nemlig vannet, begynte å bli dårligere.

En fascinerende øyevitneberetning tegner et levende bilde av byen i dens velmaktsdager. På slutten av 1200-tallet tilbrakte en kinesisk diplomat som het Zhou Daguan nesten et år i hovedstaden. Han levde beskjedent som gjest hos en middelklassefamilie som spiste ris med skjeer laget av kokosnøttskall og drakk vin brygget på honning, blader eller ris. Han skildret en grusom skikk som man hadde sluttet med like før han kom dit, som gikk ut på å tappe galle fra levende mennesker og drikke det som et styrkemiddel som skulle gi stort mot. Religiøse fester bød på fyrverkeri og villsvinkamper. De mest imponerende opptogene fant sted når kongen skulle dra ut blant undersåttene. De kongelige prosesjonene bestod blant annet av elefanter og hester prydet med gull og hundrevis av palasskvinner smykket med blomster.

Dagliglivet i Angkor skildres også av skulpturer som har overlevd århundrer med forfall og kriger. Basrelieffer på tempelfasader gjengir forskjellige hverdagsscener – f.eks. to menn bøyd over et brettspill og en kvinne som føder under en paviljong – og hyller den åndelige verden som var bebodd av vesener som apsarasene, de dragende himmelske nymfene som var som budbringere mellom mennesker og guder.

Basrelieffene avslører også en slange i paradis. Avbildningene av jordisk harmoni og opphøyd innsikt veksler med krigsscener. På et basrelieff står krigere fra naboriket Champa med spyd i en tettpakket båt på vei over Tonle Sap-sjøen. Scenen er naturligvis foreviget i stein fordi khmerene seiret i slaget.

Angkor vant det slaget, men byen var splittet av rivalisering, noe som økte sårbarheten overfor angrep fra Champa i øst og det formidable kongeriket Ayutthaya i vest. Khmerkongene hadde flere koner, noe som forkludret arvefølgen og førte til konstante intriger mellom prinser som kjempet om makten. ”Khmerstaten var ofte ustabil,” sier arkeolog Roland Fletcher ved University of Sydney, som er en av lederne av forskningsprosjektet Greater Angkor Project.

Noen forskere mener at Angkor døde som den levde: med sverdet i hånden. I Ayutthayas annaler kan man lese at krigerne deres ”tok” Angkor i 1431. Den velstående khmerbyen har uten tvil vært et rikt bytte: Innskrifter skryter av at tempeltårnene var dekket med gull, noe som også bekreftes av Zhou Daguans begeistrede skildring. For å få beretningene om Angkors velstand til å harmonere med de smuldrende ruiner som møtte reisende fra Vesten, konkluderte franske historikere for et hundre år siden at det var Ayutthaya som plyndret Angkor.

Roland Fletcher, som er opptatt av å ”finne ut hva som får bosetninger til å vokse og gå til grunne”, er imidlertid skeptisk. Det bildet som noen av de tidlige lærde tegnet av Angkor, var farget av europeisk historie med alle sine beleiringer og erobringer, sier arkeologen. ”Ayutthayas regent hevder å ha tatt Angkor, og han kan også ha tatt med seg noen formelle regalier tilbake til Ayutthaya,” fortsetter han. Men etter at Angkor var inntatt, innsatte Ayutthayas regent sin egen sønn på tronen. ”Han har neppe ødelagt byen før han overlot den til sønnen sin.”

Det var nok de færreste av Angkors innbyggere som var bekymret over renkene ved hoffet, men til gjengjeld spilte troen en stor rolle i hverdagen. Kongene hevdet å være hinduismens legendariske verdenskeisere og fikk bygd templer til ære for seg selv. Men da theravada-buddhismen i løpet av 1200- og 1300-tallet begynte å overskygge hinduismen, har den nye religionens trossetning om sosial likhet kanskje truet Angkors elite. ”Den var like undergravende som kristendommen var det for Romerriket,” forteller Roland Fletcher. ”Den har vært ytterst vanskelig å stoppe.”

Et religiøst oppbrudd av en slik art må ha svekket kongens autoritet. Gudekongens by var basert på en pengeløs økonomi av tempelskatter og avgifter. Kongerikets faktiske valuta var ris, hovednæringskilden for de tvangsarbeiderne som bygde templene, og den flere tusen mann store staben som drev dem. Ifølge en innskrift på Ta Prohm-tempelet ble dette alene betjent av 12 640 personer. Innskriften forteller også at drøyt 66 000 bønder årlig produserte ca. 2500 tonn ris som skulle gi mat til mangfoldet av prester, dansere og tempelarbeidere. Hvis man også tar med tre andre store templer – Preah Khan samt Angkor Vat og Bayontemplet – som alle var større – svulmer den anslåtte arbeidsstyrken av bønder opp til 300 000. Det er nesten halvparten av innbyggertallet i hele Angkor-regionen. En ny egalitær religion som theravada-buddhismen kan ha ført til opprør.

Eller kanskje vendte kongehoffet rett og slett Angkor ryggen. Skiftende regenter pleide å reise nye tempelkomplekser og la de gamle forfalle, og det var kanskje den tradisjonen for å begynne på ny frisk som dømte byen til undergang da den oversjøiske handelen mellom Sørøst-Asia og Kina begynte å blomstre. Eller kanskje var det ganske enkelt økonomisk opportunisme som hadde fått khmerene til å flytte maktsenteret nærmere Mekong, ikke så langt fra Kambodsjas nåværende hovedstad Phnom Penh på begynnelsen av 1500-tallet. Derifra fikk de lettere adkomst til Sør-Kinahavet.

Økonomiske og religiøse omveltninger kan ha framskyndet Angkors fall, men det var en annen fiende som rammet regentene uten forvarsel. Når Angkor ble middelalderens kraftsenter, var det takket være et avansert system av kanaler og reservoarer som satte byen i stand til å magasinere det sparsomme vannet i tørre måneder og spre overskuddsvann i regntiden. Krefter utenfor Angkors kontroll strødde sand i dette fint avstemte maskineriet.

Kanskje du er interessert i ...

Les også