Lærskilpadden - en overlever

Lærskilpadder er bygd for å være på farten. På stranden er de like lite i sitt rette element som en ubåt i tørdokk, men i vannet er de vakre å se på. ”Den hydrodynamiske formen er en av de beste i verden,” sier Scott Eckert. I motsetning til andre havskilpadders kraftige ryggskjold med utheng går lærskilpaddens fleksible og tettsluttende ryggskjold nærmest uten skjøter direkte over i den brede halsen og de muskuløse skuldrene. Skjoldet er dråpe­formet og smalest på bakparten med sju kjøler i lengderetningen som leder vannet forbi.

5. november 2009

Lærskilpadder er bygd for å være på farten. På stranden er de like lite i sitt rette element som en ubåt i tørdokk, men i vannet er de vakre å se på. ”Den hydrodynamiske formen er en av de beste i verden,” sier Scott Eckert.

I motsetning til andre havskilpadders kraftige ryggskjold med utheng går lærskilpaddens fleksible og tettsluttende ryggskjold nærmest uten skjøter direkte over i den brede halsen og de muskuløse skuldrene. Skjoldet er dråpeformet og smalest på bakparten med sju kjøler i lengderetningen som leder vannet forbi.

Forskere kan følge lærskilpaddens vandringer ved hjelp av satellittsendere som monteres på skilpaddene på hekkestrendene eller til havs. Satellittene har fulgt dem på langs og tvers av Nord-Atlanteren, fra Karibia opp til Canada og over til Kanariøyene og Irskehavet. Skilpadder med satellittsendere har foretatt den lengste vandringen i Stillehavet: 10 500 km mellom hekkestrendene på Ny-Guinea og kysten utenfor Oregon og California.

Underveis kommer lærskilpaddene ofte gjennom områder der vanntemperaturen er betydelig lavere enn 15°, og der hvaler og seler føler seg mer hjemme enn havskilpadder. Men lærskilpadder kan mestre kulden. Hvis man legger hånden på de kjøttfulle skuldrene til en lærskilpadde, merker man en svak varme som i hvert fall ikke er krypdyraktig. Lærskilpadden har en spesiell egenskap som hjelper den til å holde seg flere grader varmere enn det vannet den svømmer i. En del av forklaringen på dette er størrelsen: store dyr holder lettere på varmen. Ved å pakke inn skilpadder i is (ja, man har faktisk prøvd det, og dyrene kom seg raskt) fant forskerne ut at blodtilførselen til overflaten av luffene med mellomrom stenges av slik at varmen blir værende inne i kroppen. Et tykt fettlag hjelper selvsagt også.

Flere tiår etter at Sherman Bleakney gikk over fra lærskilpadder til sjøpølser, fortsatte en ung forsker som heter Mike James, der han slapp. Mike James drog rundt til avsidesliggende fiskerlandsbyer i hele Nova Scotia og satte opp plakater med et bilde av en lærskilpadde og med teksten ”Har du sett denne skilpadden?” Allerede det første året, 1998, fikk han hele 200 rapporter om observasjoner.

Den neste sommeren kjørte Mike James til den lille havnebyen Neil’s Harbour på Cape Breton Island nord i Nova Scotia og banket på døren hos Bert Fricker. Bert kom fra en fiskerfamilie, men torskebestanden hadde kollapset først på 1990-tallet. Han tilbrakte vanligvis sensommeren med å jakte på sverdfisk, men de holdt også på å forsvinne. Det eksemplaret på 278 kg som han hadde fanget med harpun en måned tidligere, skulle vise seg å bli det siste som noen gang ble fanget i Neil’s Harbour. Så Bert Fricker og broren hans, Blair, hadde massevis av tid til å ta den ivrige Mike James ut i båten sin for å fange en levende lærskilpadde med det spesiallagede rusegarnet hans.

Siden den gangen har Mike James og kollegene fra Canadian Sea Turtle Network i Halifax i Canada jobbet hver sommer og tidlig høst sammen med brødrene Fricker på de to båtene og fanget flere hundre lærskilpadder og satt dem ut igjen. Når de trekker inn en av dem, undersøker de først om den er merket. Det kan være et metallbånd klemt rundt en bakluffe eller en mikrochip som er skutt inn i skulderen av forskere på en hekkestrand langt unna. Gjennom årene har de registrert land fra det nordlige Sør-Amerika, Mellom-Amerika, de karibiske øyene, inklusive Trinidad, og Florida.

Lærskilpaddene vandrer så langt og avfinner seg med det kalde vannet av den enkle grunn at det er masse mat der. Selv fra båten ser man tydelig at skilpaddene ikke enser annet enn mat. Den har ofte rosa biter av manetarmer hengende ut av munnen, og hodet er bøyd bakover, slik at den kan sluke maten. Båten manøvreres helt bort til skilpadden, og en fra mannskapet lener seg ut med en liten instrumentpakke med sugekoppfot og trykker den fast på ryggen av dyret. De neste timene følger instrumentene lærskilpadden mens den gumler i seg maneter flere meter under havflaten.

Det er ikke mye næring i maneter. Det anslås at de inneholder mindre enn 2 % av de kaloriene som er i fisk. Så selv om lærskilpaddene har et nøysomt stoffskifte og sparer på energien når de svømmer, må de ete enorme mengder. I fjor fikk Mike James innblikk i omfanget av storspisingen med et videokamera i instrumentpakken på sugekoppfoten. Filmen ble tatt opp på 18 meters dyp og viser skilpadder som fortærer manet etter manet. På tre timer åt en lærskilpadde 69 maneter av arten rød brennmanet, som kan bli 1 m i diameter og veie over 4 kg.

Atlanteren har sikkert alltid vært full av maneter. Men forskere sier at det kanskje er enda flere nå enn det har vært før. Kanskje har klimaforandringene endret på bevegelsesmønstrene nord i Atlanteren og tilført det ekstra næringsstoffer som har gitt manetene en oppblomstring. Eller kanskje har rovfisket skapt endringer i økosystemet. De eldste fiskerne sier at det begynte at komme mange lærskilpadder på omtrent det samme tidspunktet som fisket utenfor Neil’s Harbour kollapset for nesten 20 år siden.

Mens torsk, snøkrabbe og sverdfisk forsvant, bredte arktisk krabbe og hummer seg og ble redningen for byen. Ingen har fulgt bestanden av maneter, men Mike James tror at de må ha formert seg sterkt samtidig med skalldyrene. ”Plutselig har vi et manetdominert økosystem. Og skilpadder er ikke dumme. Det er derfor det er så mange flere av dem enn før.” Begge scenariene er like ironiske. Menneskenes aktiviteter – som er så skadelige for havet og det meste av det som lever der – gir kanskje egentlig den atlantiske lærskilpadden et løft.

Men før man blir altfor glad på naturens vegne, må man også huske hva som har skjedd øst i Stillehavet. Der ser det ut som om alle tendensene motarbeider skilpaddene: eggtyver og bygging på strendene, drivgarn og langliner til sjøs samt havet selv. Lærskilpaddene i det østlige Stillehavet legger egg på vestkysten av Mexico og Mellom-Amerika og vandrer ned til sør for ekvator for å beite i det næringsrike vannet som stiger opp fra dypet utenfor Chile og Peru.

Men med et par års mellomrom, når El Niño kommer, endres havstrømmene, det blir slutt på oppstigingen av næringsrikt vann og Stillehavet ved ekvator blir nærmest som en ørken. Biologer har konstatert at for hvert magert år utenfor Sør-Amerika blir det en sparsom hekkesesong den følgende vinteren, da strendene bare blir besøkt av en håndfull hunner mot normalt over 100. Selv i gode år kan knappheten på mat ses på lærskilpaddene øst i Stillehavet. De er gjennomsnittlig flere centimeter kortere enn i andre hav, de legger ikke egg så ofte, og de får mindre kull.

El Niño-fenomenene har vært voldsommere i de siste årene, kanskje på grunn av drivhus-effekten, selv om en flere tiår lang naturlig syklus i Stillehavet også spiller en rolle. Under alle omstendigheter har matmangelen tilsynelatende gjort lærskilpaddebestanden i det østlige Stillehavet enda mer sårbar overfor eggtyver og fiskere, og skilpaddene der er nå snart i ferd med å bli utryddet.

Men for 25 år siden var bestanden i det østlige Stillehavet kanskje den største i verden. Bare i Mexico ble strender som nå ligger nesten øde, hvert år besøkt av opptil 75 000 eggleggende hunner. Den bratte nedgangen er en påminnelse om hvor raskt menneskenes innvirkning på havet kan vise seg, og hvor uforutsigbar den kan være i forbindelse med naturlige faktorer. På de overfylte hekkestrendene ser man noen ganger lærskilpaddehunner støte sammen. Den ene går målrettet opp for å legge egg, og den andre har gjort det og er på vei tilbake til havet. Ingen av dem vil vike. Begge kjemper for å komme fram drevet av urkrefter, helt til de til slutt glir av på siden av hverandre.

Når man ser denne styrkeprøven, kan man fornemme den livskraften som har ført til at lærskilpaddene har overvunnet hver eneste hindring i 100 millioner år. I løpet av den tiden har en kjempeasteroide falt ned fra himmelen, Jorden har blitt dekket av is som har smeltet igjen, og utallige andre skapninger har oppstått og dødd ut igjen. Imens har lærskilpaddene svømt rundt i havene og krøpet opp på strendene for å legge egg. I det lange løp – den eneste målestokken som teller for en så gammel skapning – er menneskene kanskje bare enda en av hindringene.

Kanskje du er interessert i ...

Les også