Underlige nakensnegler uten hus

Nakensneglen klarer seg uten hus. Til gjengjeld er den giftig – og har et utmerket cyklamenfarget selvforsvar.

2. november 2009 av Jennifer S. Holland

Nakensnegler beveger seg gjennom livet så glatte og nakne som nyfødte babyer. Forfedrene deres kastet av seg huset for flere millioner år siden, og de består nå bare av hud, muskler og organer som etterlater et spor av slim over havbunnen og koraller over hele verden.

Vi finner dem på sandbunnen på grunt vann, på rev og på den mørke havbunnen på 1000 meters dyp. De trives både i varmt og kaldt vann – selv rundt aktive vulkanske sprekker på store havdyp. De hører til bløtdyrene, og de fleste av dem er på størrelse med en finger. De lever lett synlige med gjellene som dusker på ryggen (faktisk henviser navnet nakensnegl til at gjellene deres er nakne, noe som skiller dem fra andre havsnegler). Selv om de kan slippe grepet med sin muskuløse fot og drive fritt med strømmen – og noen til og med kan svømme fritt – beveger de seg sakte.

Hvordan kan det da ha seg at nakensneglene – som lever midt blant glupske rovdyr – ikke blir plukket som kjempereker fra en grill? Det viser seg at de over 3000 kjente artene er godt utrustet til å forsvare seg. Ikke bare kan de være hardhudede, knudrete og grove, men de har også skiftet ut sneglehuset med et lettere våpen: giftige sekreter og nesleceller. Noen få av dem lager sin egen gift, men de fleste rapper giften fra den maten de fortærer. De artene som lever av giftig havsvamp, endrer og lagrer f.eks. de irriterende stoffene i kroppen sine og skiller dem ut fra hudceller eller kjertler når de blir forstyrret. Andre nakensnegler gjemmer nematocyster, kapsler ladet med en giftig brodd som de inntar ved å spise polyppdyr, ildkoraller og sjøanemoner.

Sneglene, som selv er immune overfor giften, plasserer det stjålne artilleriet langs sine egne tentakellignende vedheng. De krasse kontrastrike fargene og mønstrene som er utviklet over millioner av år, røper at de bærer disse våpnene. Sneglene er sårbare når de beveger seg mellom beiteområdene sine, men den voldsomme fargeskalaen gjør dem spesielt godt synlig mot de grønne og brune fargene på revet, og den visuelle advarselen gjør rovdyrene forsiktige – et lite bitt lærer dem raskt å holde seg fra de fargerikt mønstrede sneglene som varsler et giftig måltid. Dyr som er i stand til å etterligne mønstrene, bl.a. ugiftige nakensnegler og andre virvelløse dyr, får også lov til å være i fred.

De mer tilbakeholdne nakensneglene, som er nattaktive eller beveger seg mindre, velger å kamuflere seg med farger som enten kan være kjedelige eller strålende, men de tilsvarer de svampene og andre spiselige underlag som de lever på, og det kan få selv de mest forskjelligartede snegler til å gå i ett med omgivelsene – også om noen av dem er så store som underarmen på en voksen mann.

Selv den mest skarpsynte dykkeren kan overse disse hemmelighetsfulle artene. Men de mest påfallende artene springer en i øynene i en eksplosjon av farger, en i ferd med å spise korall, en annen hengende på en fjellside, og en tredje ridende langs bunnen på en havstrøm. Hvis man er heldig, kan man se en samling på hundrevis av snegler som er samlet for å spise og pare seg, eller man kan se en ”soldrevet” art på størrelse med en lunsjtallerken, som får næring fra fotosyntese ved å dyrke alger inne i kroppen sin.

Nakensneglene er blinde for sin egen skjønnhet, for de bitte små øynene kan stort sett bare skjelne lys og mørke. I stedet lukter, smaker og føler de på verden med følehorn og munntentakler. Kjemiske signaler hjelper dem til å spore opp maten – i tillegg til koraller og svamper er det krepsdyr, egg eller småfisk som er hovedingredisensene. Nakensneglene har både maskuline og feminine organer, og de kan befrukte hverandre, noe som gjør at jakten på en make blir mer effektiv og som fordobler sjansen til å formere seg. Avhengig av arten legger parene opptil to millioner egg på en gang, i spiraler, bånd eller klumper.

Ikke alle møter mellom voksne individer får et så fruktbart utfall. Til tider spiser den ene nakensneglen den andre, særlig hvis den er av en annen art. En kannibalistisk snegl reiser seg som en kobra for å sluke slektningen sin og bruker kjever og tenner til å ta byttet. Andre nakensnegler bruker enzymer for å bryte ned byttet sitt. Enkelte fiskearter, havedderkopper, skilpadder, sjøstjerner og noen få krabber kan også fortære nakensneglene uten å bli forgiftet, og noen mennesker spiser dem etter å ha fjernet de giftige organene. Chilenere og øyboere utenfor Russland og Alaska steker eller koker havsnegler eller spiser dem rå, noe som etter sigende mest minner om å tygge viskelær.

Forskere har også studert havsneglenes enkle nervesystem for å finne ut mer om lærings- og hukommelsesprosesser, og noen har plyndret lagrene deres av kjemiske våpen på jakt etter nye medisiner. Forsøket på å skape nye legemidler av virvelløse havdyr har en lang forhistorie: Plinius den eldre skrev f.eks. i 1. århundret e.Kr. at han brukte knuste snegler blandet med honning til behandling av sår. Forskere er i dag i ferd med å isolere kjemiske forbindelser som kanskje vil kunne hjelpe mot sykdommer både i hjerte, knokler og hjerne.

Sjøharen, som er i slekt med nakensneglene, viste seg nylig å inneholde en krefthemmende forbindelse som i disse dager testes ut i kliniske forsøk. Og nakensneglene har enda flere hemmeligheter – forskerne mener at de bare har identifisert halvparten av alle artene av nakensnegler, og selv de som er kjent er vanskelige å forske på. De fleste lever bare i ett år, og når de dør, etterlater de seg ikke noe annet til ettertiden fra sine fargerike liv.

Kanskje du er interessert i ...

Les også