Isfuglen: Luftens blå lyn

Et stålblått glimt er som regel det nærmeste vi mennesker kommer på isfuglen. Men enkelte entusiaster er kommet helt innpå. Møt en av dem her - og se bildene han tok.

21. januar 2010 av Hannah Holmes

Besatt av isfugler

ET stålblått GLIMT er som regel det nærmeste vi mennesker kan komme på isfuglen. Men det er også nok. ”Alle som noen gang har sett en, husker hvor det var,” sier den engelske fotograf og isfuglentusiast Charlie Hamilton James. ”Jeg så min første isfugl da jeg var gutt, og siden har jeg vært besatt av dem.” I noen år streifet han tomhendt rundt etter isfugler ved Bristol sørvest i Storbritannia.

Senere tok han med seg et kamera for å rettferdiggjøre alle de timene han tilbrakte på de grå elvebreddene der isfuglene huserer. Det er 20 år siden nå.

En utsatt skjønnhet

Isfuglen, Alcedo atthis, er utbredt i store deler av Europa og Asia, og har skapt mange besettelser. I de tempererte områdene i verden der en gråbrun fjærdrakt er normen, lyser denne isfuglen opp – i motsetning til sine nordamerikanske slektninger. Den vekker oppsikt når den suser gjennom luften som et turkis prosjektil.

De gule, røde, oransje og brune fuglene rundt om i verden får fargene sine fra et pigment i fjærenes keratin. Men blå fjær kommer fram ved lysbryting inne i fjærene. Under et mikroskop kan man se at isfuglens lange fjærstrå, som er finere enn menneskehår, blinker i alle tenkelige blå nyanser som et tropisk hav. Små plater på fjærene får lyset til å danse, og kaster det tilbake i strålende farger som safirer og smaragder.

Men skjønnhet kan også være en forbannelse. Isfuglens fjær har til tider hatt samme status som edelsten, silke og krydder. Et kinesisk skrift fra det 3. århundret, som beskriver vesterlandske kulturer, inneholder bl.a. en liste over noen av skattene i Romerriket: elfenben, gull, karneol, perler og isfuglfjær. Gjennom 2500 år plyndret den kinesiske motebransjen skogene i Asia for et ubegripelig stort antall fugler. Smykker, vifter, veggdelere og utendørs leskjermer ble dekorert med de skimrende fjærene, og hele dyner ble forvandlet til vakre blågrønne ”malerier”. De kongelige i Korea hadde den samme lidenskapen, men på begynnelsen av 1900-tallet begynte den endelig å avta.

Heldigvis er den iltre lille fuglen ikke lenger noen sjeldenhet. Isfuglen er ikke sky, den holder bare til på steder der de fleste mennesker (med unntak av folk som Charlie Hamilton James) ikke ferdes. Den ideelle elvebredden må ha så løs jord at fuglen kan grave en inngang til reiret sitt med nebbet. Og reiret må ligge så høyt at det ikke blir oversvømt når elven av og til går over sine bredder, og så lavt at rev, slanger og andre fiender ikke kan trenge ned ovenfra.

Isfuglen lever alene det meste av året, og det enkelte individ prøver å bosette seg på et område som er stort nok til å sikre en stabil fiskefangst og en god reirplass. ”En slik bitte liten fugl okkuperer halvannen kilometer av en elvestrekning,” sier Charlie Hamilton James. Verken hanner eller hunner skygger unna i forsvaret av dette livsnødvendige territoriet. En isfugl veier bare 40 g, men det må man ikke la seg lure av. ”De er veldig høyrøstet, så ingen er i tvil når de er på vei. De er temmelig arrogante.”

Når det oppstår konflikter, begynner fuglene å jakte på hverandre i full fart og kanskje hakker de hverandre med nebbene. Og hvis ikke en slik luftduell er nok til å bilegge striden, kan det utvikle seg til en dramatisk kamp på liv og død. De to stridende fuglene låser fast nebbene på hverandre og forsøker å tvinge motstanderen ned under vannet.

Fred i hekketiden

I hekketiden må de vanlige stridighetene mellom kjønnene legges til side. Hannen går rett på sak. Han suser etter sin tidligere fiende med en insisterende plystring. Og hvis hun tolererer selskapet hans, kvitterer han med fersk fisk som han stapper inn i nebbet hennes. Når det på denne måten er etablert våpentilstand mellom to naboer, skjer det av og til at paret midlertidig slår sammen territoriene sine og velger enten å bruke om igjen et gammelt reir eller begynne på ny frisk. Det koster et isfuglpar minst 14 dager med hardt arbeid å få gravd en tunnel på en meter.

Etter tre ukers ruging klekkes ungene ut. Isfuglen mangler enhver form for reirsanitet. De fostrer opp ungene i mørke på et leie av små fiskebein de har gulpet opp i småbiter og deretter knust med nebbet. (Charlie Hamilton James har iakttatt denne atferden fra et underjordisk utkikkssted ved siden av et reir.) Begge foreldrene fisker på livet løs. Isfuglen sitter på utkikk helt til det kommer en liten fisk innenfor rekkevidde, og det tar den bare to sekunder å dykke ned, ta fisken og fly tilbake til utgangspunktet. Deretter hamrer den byttet mot greina den sitter på for å slå det bevisstløst. Noen av de unge fuglene lærer først dette knepet når de har prøvd å sluke en piggete stingsild som reiser ryggfinnen på vei ned i fuglehalsen. I de tre-fire ukene ungene er i reiret, henter foreldrene 50–70 fisker om dagen, og lageret av fiskebein blir større og større.

Det isfuglene mangler av fine manerer, oppveies av fruktbarhet. Mange fuglearter får to ungekull i året, men isfuglene får ofte tre kull på gjennomsnittlig seks–sju egg. Det er til og med registrert at et par har fått kull nummer fire.

Den ivrige forplantningen er med på å sikre arten. Bestanden er så stabil at de færreste ornitologer interesserer seg noe særlig for isfuglene. De få som forsker på Alcedo atthis, kan fortelle at fuglen er en av få ville arter som ikke har noe imot å leve tett innpå mennesker, og det er gode nyheter i en verden der byene brer seg.

Fuglene i Charlie Hamilton James’ område tar gjerne i bruk gullfiskdammer i folks hager. Og ifølge den japanske ornitologen Satoe Kasahara har isfugler i det siste også forsynt seg med fisk fra dammer i byområder i hjemlandet hennes. Der det finnes rene elver i isfuglenes utbredelsesområde, er det også fisk. Og der det finnes fisk, vil man trolig også kunne finne den iøynefallende lille fuglen som plystrer så frekt.

Kanskje du er interessert i ...

Les også