Framtiden truer

”Jeg er i ferd med å etablere en ny zoologisk hage,” fortalte han og pekte på et 30 sider langt dokument. ”Planene ble godkjent i går.”Anson Wongs samarbeidspartnere var kona hans og den internasjonalt anerkjente orkidéhandleren Michael Ooi. De tre hadde i en årrekke drevet en annen zoologisk hage på Penang, og broren til Michael Ooi driver dess­uten Malaysias største park med sjeldne fugler.

10. februar 2010

”Jeg er i ferd med å etablere en ny zoologisk hage,” fortalte han og pekte på et 30 sider langt dokument. ”Planene ble godkjent i går.”

Anson Wongs samarbeidspartnere var kona hans og den internasjonalt anerkjente orkidéhandleren Michael Ooi. De tre hadde i en årrekke drevet en annen zoologisk hage på Penang, og broren til Michael Ooi driver dessuten Malaysias største park med sjeldne fugler.

Zoologiske hager er et godt skalkeskjul. Smuglere som har en zoo, kan flytte truede arter uten å komme i konflikt med Washingtonkonvensjonen, og en zoologisk hage kan bare henvise til oppdrettsaktivitetene sine når det plutselig dukker opp et nytt dyr. De som håndhever Washingtonkonvensjonen, holder normalt ikke øye med hva som skjer med et dyr etter at det er importert av en zoologisk hage. En gorilla kan f.eks. bli solgt lokalt, og hvis den dør (eller blir tatt livet av), kan den bli skåret opp i mindre deler, solgt som kjøtt eller den kan bli utstoppet. Anson Wongs del av den zoologiske hagen het Bukit Jambul Krypdyrreservat, og der kunne han få besøk av naturelskere og dyreeksperter fra hele verden mens han i det skjulte smuglet sjeldne dyr gjennom det andre firmaet.

Den nye zoologiske hagen ville bli mye bedre enn Bukit Jambul, understreket Anson Wong. Det skulle fortsatt være krypdyr der, og inngangsbilletten skulle ikke koste mye, men denne gangen regnet han med å tjene store penger.

Fokus skulle være på store kattedyr. ”Jeg elsker tigre,” sa han med et smil rundt munnen. ”Oppdrett i fangenskap, det er framtiden.”

Det gav et sett i meg, og jeg så raskt opp. Ville tigre er sterkt utryddelsestruet. Det finnes bare ca. 4000 igjen i naturen. Og nå ville Anson Wong spesialisere seg på tigre.

Det finnes et lukrativt svart marked for tigre. Tibetanerne kler seg i tigerskinn. Rike samlere henger opp tigerhoder på veggen. Enkelte eksotiske restauranter serverer tigerkjøtt. Tigerens penis skal etter sigende være et elskovsmiddel. Og kineserne vil veldig gjerne ha knoklene til medikamenter, f.eks. tigerknokkelvin, som er den kinesiske naturmedisinens ”universalmiddel”. Ifølge eksperter kan en død, voksen hanntiger omsettes for over 50 000 kr på det illegale markedet. I noen asiatiske land foregår det hemmelig tigeroppdrett i turist-tigerparkene. Oppdrettstigrene slaktes på grunn av de forskjellige kroppsdelene, og alt dette skaper også et potensielt marked for krypskyttere som jakter på ville tigre. (En voksen tiger koster 25 000 kr i året i fôr, mens en patron koster 5 kr.)

Anson Wong har en kullsvart fortid når det gjelder store kattedyr. Under Operasjon Kameleon bad han George Morrison om hjelp til å få stoppet ut de tigrene han oppdrettet slik at de kunne selges som trofeer. Han har tilbudt seg å smugle ut en puma fra USA, og han ville selge George Morrison en marmorkatt som står oppført på Washingtonkonvensjonens liste I. Etter at han ble løslatt ble de tigerungene som han eide, funnet utstilt i en dyrehandel i Kuala Lumpur. Anson Wong var vant til å omgå de malaysiske forbudene mot å holde tigre og andre truede arter. Han skaffet seg spesialtillatelser som etter innstilling fra Perhilitan gis til enkeltpersoner, fornøyelsesparker og zoologiske hager.

Han kikket på skuldervesken min. ”George Morrison tok opp alt,” sa han og reiste seg, mens han banket knokene hardt i veggen. ”Jeg har det forresten veldig travelt.” Han fulgte meg ut. ”Når du er ferdig med boken din, kan vi snakke om min historie,” sa han.

Da var det at jeg gjorde en feil. Jeg fortalte at jeg hadde skrevet en artikkel som avslørte en tvilsom avtale mellom de amerikanske myndighetene og en britisk mynthandler om salg av verdens mest verdifulle – og stjålne – mynter. Fortjenesten skulle de dele. Når man forteller en tidligere straffet at man har gitt myndighetene et blått øye, er det normalt garanti for å få det blå stempel. Men jeg hadde et øyeblikk glemt logikken bak Operasjon Kameleon: Anson Wong var venn med myndighetene.

Han stirret på meg. ”Så du er journalist.”

Anson Wong hadde tilsynelatende trodd at jeg skrev biografier. Jeg begynte å svare, men han avbrøt meg. ”Journalister som avslører ting som folk helst ikke vil at noen graver i, risikerer å bli drept,” sa han kaldt.

DE MINSTE CHILIENE

En dag i slutten av desember i 2007 ble to høytstående representanter for Perhilitan hentet på den internasjonale flyplassen i Penang av Anson Wongs svarte Mercedes-Benz. Det var divisjonsdirektør Sivananthan Elagupillay og hans overordnede, visegeneraldirektør Misliah Mohamad Basir. De to hadde kommet fra Kuala Lumpur for å delta på et pressemøte i anledning av lanseringen av den nye zoologiske hagen som nå hadde blitt til et samarbeid mellom forstvesenet på Penang, Anson Wong og Michael Oois selskap. Det skulle etableres en zoologisk hage på to hektar i skogreservatet Teluk Bahang, og de lokale myndighetene på Penang bidrog med 700 000 ringgit (drøyt 1 million kr) til finansieringen. Den malaysiske avisen The Star trykket et bilde av statlige embetsmenn som inspiserte det nye tigeranlegget i den zoologiske hagen.

”Prisen på inngangsbilletten blir svært overkommelig, for målet vårt med parken er også å være med på å verne den truede arten,” sa Michael Ooi til journalistene.

Anson Wong hadde i lang tid skrytt av den innflytelsen han hadde på myndighetene. Nå fikk han åpenlys støtte fra både myndighetene på Penang og fra Perhilitan. Det var noe ironisk over Misliah Mohamad Basirs tilstedeværelse, for under Operasjon Kameleon var det hun som hadde ansvaret for Penang. Det var også hun som underskrev Anson Wongs handelstillatelser i henhold til Washingtonkonvensjonen. Mindre enn fire år etter at Anson Wong ble arrestert ble hun forfremmet til divisjonsdirektør, og i 2007 ble hun nestkommanderende for Perhilitan.

Jeg lurte på hva Misliah Mohamad Basir mente om den mannen som hadde smuglet så mange truede arter like for nesen på henne. ”Han er en god venn av meg,” fniste hun.

Jeg hadde tidligere blitt advart om at Misliah Mohamad Basir hadde to fordommer: Hun likte ikke amerikanere, og hun mente at alle amerikanere var besatt av Anson Wong.

”Jeg er jo amerikaner,” sa jeg. ”Og i USA hører vi bare en og samme historie om Malaysia og de ville dyrene og plantene der.”

”Og den er?” spurte hun vennlig.

Jeg smilte. ”Anson Wong.”

Misliah Mohamad Basir fniste. Hun kom til Perhilitan på begynnelsen av 1980-tallet, omtrent samtidig med at Anson Wong begynte i krypdyrbransjen, og hun hadde vært utstasjonert på Penang i det meste av sin karriere. ”Jeg har inspisert forsendelsene hans i over 10 år,” sa hun. Jeg prøvde å forestille meg Misliah Mohamad Basir stå med et brekkjern og brekke opp alle trekassene til Anson Wong. Jeg så for meg hvordan hun stakk hånden ned i esker som var fulle av bitelystne tokaygekkoer, giftige mangrovesnoker og andre av de avskrekkende aggressive dyrene som Anson Wong kalte dekkdyr fordi han plasserte dem oppå de illegale dyrene i forsendelsene.

Hun visste ikke så mye om krypdyr da hun begynte, fortalte hun, men det gjorde hun nå.

”Anson Wong er veldig dyktig,” fortsatte hun og forklarte at han inngår alle sine handler over telefonen. ”I Malaysia kan folk bare pågripes hvis de er fysisk sammen med dyrene. Det er ikke som i USA med Lacey-loven.”

Den amerikanske Lacey-loven innebærer at det er forbudt å overtre alle lover om dyr og planter, altså også utenlandske. Og det er ikke nødvendig å pågripe en smugler med et dyr i besittelse for at han skal kunne rettsforfølges.

Misliah Mohamad Basir betrakter Anson Wongs dom i henhold til Lacey-loven som uberettiget, og hun har offentlig beskyldt USFWS for å ha fått ham arrestert på falskt grunnlag.

”De sa at han hadde komodovaraner, men han ekspederer aldri dyrene selv. Han har smuglere overalt,” sa Misliah Mohamad Basir. ”Da Anson Wong satt i fengsel, skrev han brev til meg. Han bestakk seg til det. De behandlet ham som en konge!” Omsetningen hadde sunket mens han satt i fengsel, og kona passet forretningen, forklarte hun. ”Men nå går det motsatt vei igjen.” Perhilitans nestkommanderende høres ut som en forblindet tante når hun snakker om Malaysias mest beryktede dyresmugler.

”Folk spør meg hvordan jeg likevel kan gi ham de tillatelsene?” Misliah Mohamad Basir smilte over hele ansiktet. ”Han var en veldig slem gutt, men hvis vi ikke gir ham lov, så ville han bare gjøre det likevel.” På denne måten kunne de holde øye med ham, forklarte hun.

Misliah Mohamad Basir går fortsatt god for Anson Wong. ”Han har drevet sin forretning på lovlig vis og overholdt alle krav og betingelser i den malaysiske lovverket. Perhilitan har overvåket ham og aktivitetene hans i Vest-Malaysia nøye,” het det i en skriftlig pressemelding i 2008. Misliah Mohamad Basir gikk også inn for legalisering av tigeravl og tapping av bjørnegalle. ”Hvorfor ikke?” spurte hun.

Den uanselige og tilsynelatende så harmløse Misliah Mohamad Basir er en av verdens mektigste beslutningstakere når det gjelder ville dyr og planter. Og Malaysia har i hennes embetsperiode blitt et globalt sentrum for de illegale handelsaktivitetene.

I tankene fortsatte jeg å vende tilbake til hvor tiltalende hun virket. ”Er ikke Misliah Mohamad Basir bare den søteste lille damen De noen gang har møtt?” spurte jeg en høytstående medarbeider i Perhilitan.

Han kikket litt på meg og smilte. ”Her i Perhilitan sier vi: Kecik-kecik cili padi.” En parkvokter som stod i nærheten, nikket.”De minste chiliene er alltid de sterkeste.”

SHERIFF SØKES

Misliah Mohamad Basir nevnte på et tidspunkt en motstander som heter Chris Shepherd, en uredd inspektør som har skapt oppmerksomhet omkring det illegale markedet for ville dyr og planter i hele Sørøst-Asia. ”Han sier at vi bare er et transittland,” erklærte Misliah Mohamad Basir med dårlig skjult forakt. ”Han sier at vi ikke gjør noe for å stoppe smuglingen.”

Chris Shepherd er canadier og jobber for organisasjonen TRAFFIC. De overvåker handel med truede dyrearter og planter bl.a. for Verdens Naturfond. TRAFFIC har hovedkvarter i Cambridge i England og kontorer over hele verden. Medarbeiderne holder øye med om det skjer lovovertredelser, og de videresender det de finner ut til myndighetene i det landet de arbeider i. Chris Shepherd fungerer som ledende inspektør i TRAFFICs sørøstasiatiske hovedkvarter i Petaling Jaya i Malaysia. I de siste 10 årene har han skrevet et hav av rapporter om illegal handel med bjørnekroppsdeler, elefanter, snikkatter, indonesiske lattertroster, stjerneskilpadder, antiloper, roti-slangehalsskilpadder, sumatratigre med flere. Mange betrakter ham som en av de beste inspektørene i regionen, og rapportene hans kommer naturvernere og myndigheter over hele verden til gode.

Da jeg besøkte Chris Shepherd og spurte om han ville vise meg sitt materiale om Anson Wong, så han tomt på meg. Han åpnet et arkivskap og tok ut en tynn mappe fra en halvtom skuff. Etter å ha skummet et par sider ristet han beklagende på hodet.

Ikke en eneste av inspektørene fra de NGO-ene (frivillige, ikke-statlige organisasjoner) jeg møtte i Sørøst-Asia, hadde sett Anson Wong. Jeg møtte den ene eksperten etter den andre som mer enn gjerne viste meg alle grusomhetene: bjørneunger i Vietnam som ble dyppet i kokende vann for å forsterke ”livskraften” i bjørnelabbsuppe, lenkede orangutanger i hagene til indonesiske generaler og truede fugler som åpenlyst ble tilbudt for salg på asiatiske markeder. Men det var ingen eksempler på syndikater som hadde blitt kartlagt, så det var umulig å knytte noe av det til forbryterorganisasjoner.

”Hjernene deres fungerer som kameraer,” sa George Morrison. NGO-er, bidragyterne deres og mediene har det med å fokusere på synlige lovbrudd mens de multinasjonale forbrytersyndikatene opererer i skjul av en skog av handels- og næringsvirksomhetsopplysninger kombinert med de riktige tillatelsene.

NGO-ene har mye å passe på. De skal samle inn penger, skrive rapporter om de enkelte artene, intervjues av pressen og gjøre markedsundersøkelser, arrangere møter med bidragsytere og betale regninger. De er ikke politi. De har ikke myndighet til å håndheve lovene, medarbeiderne deres må søke visum hos de myndigheter som de kanskje skal undersøke, og hvis NGO-ene presser for hardt på, kan det skape problemer. I 2008 offentliggjorde TRAFFIC en rapport om handel med tigerkroppsdeler på Sumatra og oppfordret Indonesia til å stramme inn på håndhevingen av lovene. Det fikk Indonesia til å suspendere TRAFFICs aktiviteter, altså egentlig en utvisning.

TRAFFIC har bare tre inspektører som skal ta seg av Sørøst-Asia og bare 100 medarbeidere på verdensplan. Washingtonkonvensjonens sekretariat har bare en eneste person til å overvåke at lovene overholdes. Og Interpol har også bare en ansatt til å ta seg av ulovlig handel med ville dyr og planter. Andre land er i besittelse av nyttige redskaper som avlyttingstillatelser. De er imidlertid ikke så vidtrekkende som den amerikanske Lacey-loven, og nå er George Morrisons spesialenhet til og med også redusert til maks tre mann.

Under en kongressutvalgshøring i USA som handlet om forbindelsene mellom nasjonal sikkerhet og illegal handel med ville dyr og planter, møtte jeg en kvinne med en Ph.D. i veterinærvitenskap. Hun hadde vært med på å utarbeide noe av informasjonsmaterialet. ”Jeg vil gjerne drive hemmelig arbeid i Sørøst-Asia,” sa hun. Jeg var imponert. En begavet, ung akademiker som gjerne ville påta seg å jobbe som hemmelig agent. ”Jeg skal snart ha ferie, og da kommer jeg til å gjøre det,” fortalte hun.

Misliah Mohamad Basir liker ikke Chris Shepherd fordi kritikken hans opptrer i nyhetene, men sakene gjør seg bare godt i pressen hvis de handler om dyr med ikonstatus. Det er det som skaper de store overskriftene.

En ny organisasjon i regionen kan kanskje gi håp – Association of Southeast Asian Nations’ Wildlife Enforcement Network (ASEAN-WEN). Den ble etablert for fire år siden og omfatter tollagenter, folk som arbeider med ville dyr og planter, anklagere og politi fra alle organisasjonens 10 medlemsland. Australia, New Zealand og USA er også involvert, og mange av ASEAN-WENs midler kommer fra amerikanske United States Agency for International Development, også kjent som USAID. Det sier noe om ASEAN-WENs potensiale at Anson Wong abonnerer på nyhetsbrevene deres.

I august 2009 svarte Misliah Mohamad Basir på beskyldninger om korrupte forbindelser mellom Perhilitan og Anson Wong: ”I Malaysia overholder han lovverket og har de nødvendige tillatelsene. Hva han driver med utenfor landets grenser, angår ikke oss.”

Kanskje du er interessert i ...

Les også