Sjimpansene går på jobb

En lummer septembermorgen i starten på regntiden i Kongo forlater Dave Morgan, Crickette Sanz og jeg baseleiren i Goualougo ved daggry sammen med stifin­neren Bosco Mangoussou og begynner å gå langs en av de flittig brukte elefantstiene som skjærer seg gjennom skogen. Solen har knapt nok brutt gjennom kronetaket, men alt av bar hud som ikke er smurt inn med mentolsalve, er allerede tett besatt av svermer av broddløse bier som blir tiltrukket av svetten vår. Vi må jevnlig gå i sikksakk rundt hauger av elefantgjødsel og også hauger av råtten frukt, og lukten henger tungt i den fuktige luften.

17. februar 2010

En lummer septembermorgen i starten på regntiden i Kongo forlater Dave Morgan, Crickette Sanz og jeg baseleiren i Goualougo ved daggry sammen med stifinneren Bosco Mangoussou og begynner å gå langs en av de flittig brukte elefantstiene som skjærer seg gjennom skogen. Solen har knapt nok brutt gjennom kronetaket, men alt av bar hud som ikke er smurt inn med mentolsalve, er allerede tett besatt av svermer av broddløse bier som blir tiltrukket av svetten vår. Vi må jevnlig gå i sikksakk rundt hauger av elefantgjødsel og også hauger av råtten frukt, og lukten henger tungt i den fuktige luften. Det finnes et utrolig mangfold av frukt der – over 25 spiselige arter, alt fra den gresskar-store afrikanske brødfrukten Treculia africana til den gummiaktige, 10 cm store Chrysophyllum lacourtiana – og det gjør Goualougo til et så attraktivt levested for sjimpanser. Målet vårt denne morgenen er det primære utbredelsesområdet for Moto-flokken, en av de 14 forskjellige gruppene med sjimpanser som hører hjemme i Goualougo-trekanten.

Med jevne mellomrom kan man høre fjerne grynt og hyl i skogen. Når det skjer, setter Dave Morgan kursen på kompasset, og så sprinter vi av gårde gjennom tornebusker og lianer. Bosco Mangoussou er babenzélé-pygme og knapt 1,50 meter høy med munnen full av tilspissede tenner. Han fører an og saktner av og til farten for å bane vei gjennom underskogen med en hagesaks. Etter en spurt på fem minutter får vi øye på en håndfull sjimpanser som slapper av i et Entandrophragma-tre drøyt 40 m over bakken.

Gjennom kikkerten ser vi en leken, halvvoksen hunn som nylig har kommet til Moto-flokken. Hun fjoller rundt med en ung hann som kalles Owen. Moren hans har nylig blitt drept av en leopard. Med en kvist mellom tennene forfølger hunnen (som forskerne senere storsinnet døper Dinah etter kona mi) Owen og velter ham rundt på en grein i nærheten. Og så skjer det noe merkelig som stort sett aldri tidligere har blitt observert utenfor Goualougo.

Dinah får i det samme øye på en bisverm som kommer ut fra et hull ved stammen på treet. Hun hopper opp med en gang, lar Owen ligge og brekker av en grein som er like tykk og lang som en menneskearm. Med den tykke enden begynner hun å hamre løs på barken. Hun vet at det et sted der inne i en vanskelig tilgjengelig sprekk finnes et bol med en liten skatt av honning.

Dinahs rytmiske slag gir gjenlyd i trærne rundt. Hun flytter stokken over til foten og svinger rundt til den andre siden av stammen for å kunne komme bedre til. Så river hun en kvist av en grein i nærheten, stikker den inn i bolet og rører rundt som om den var en kniv i bunnen av en krukke med sjokoladepålegg. Hun trekker den ut, snuser på den, konstaterer at det ikke er noe honning på den, kaster den vekk og begynner å hamre på nytt. Hun gjentar prosedyren og prøver med sju forskjellige rørepinner. Etter å ha slått på det gjenstridige bolet i nesten 12 minutter, stikker hun fingeren inn i en sprekk og finner tilsynelatende endelig litt honning som hun putter rett i munnen. Men akkurat idet hun skal til å nyte frukten av alle anstrengelsene, beveger Moto-flokkens alfahann og faste bølle, Finn, seg ned fra greina si i nærheten med strittende hår. Han er tilsynelatende opprørt over at en slik grønnskolling nyter lekre søtsaker i hans nærvær. Han slår ut etter Dinah, som mister stokken sin og flykter over til en annen grein. Dave Morgan og Crickette Sanz er begeistret. ”Det er en av de beste observasjonene av honningjakt vi noen gang har gjort!” sier Crickette Sanz gledestrålende.

Det forholdet at ingen har observert sjimpanser hamre på trær etter honning i andre forskningsområder utenfor Sentral-Afrika, tyder på at det ikke er medfødt atferd, men snarere en tillært ferdighet som har blitt overlevert i den lokale kulturen. Noe av det som gjør Dinahs atferd så interessant, er at hun brukte to forskjellige redskaper – en stor stokk og en tynn kvist – i en sammenheng for å nå målet sitt.

Kanskje du er interessert i ...

Les også