Sannheten om sjimpanser

Sjimpansene i urskogen nord i Kongo har stort sett aldri støtt på mennesker. De blir dypt fascinert av oss – og de har en avansert redskapskultur som man ikke har sett andre steder.

17. februar 2010 av Joshua Foer

For et par år siden var Dave Morgan og Crickette Sanz i ferd med å slå leir langt inne i regnskogen i Kongo da de hørte en flokk høyrøstede sjimpansehanner i det fjerne. Huiingen fra sjimpansene ble høyere, og de kunne høre at flokken beveget seg raskt gjennom trekronene. Det skjønte at sjimpansene var på vei rett mot leiren deres, og snart ville de være like over dem. Men da flokken bare var ca. 30 m unna, ble det stille i skogen. Det gikk et par sekunder, og så hørte Crickette Sanz og Dave Morgan et forsiktig ”hu” fra et tre rett over dem. De kikket opp og fikk øye på en voksen sjimpanse som stirret forvirret ned på dem.

Når ville sjimpanser møter mennesker, flykter de ofte i vill panikk. Det er forståelig fordi forholdet mellom de to artene ofte har vært forholdet mellom bytte og jeger. Frykten deres for mennesker er en av grunnene til at det er så vanskelig å studere ville sjimpanser. Før man i det hele tatt kan komme i gang, må dyrene lære ikke å stikke av så snart de ser et menneske, og det er en tilvenningsprosess som krever at man tålmodig følger dem rundt i skogen i årevis.

Det siste man forventer når ville sjimpanser støter på mennesker, er at de kaller opp alle vennene sine. Men det var akkurat det som skjedde. Et øyeblikk etter dukket det opp enda en sjimpanse. Så en tredje. Og en fjerde. Trekronene fyltes med lyden av de huiende sjimpansene igjen. Selv om det var Dave Morgan og Crickette Sanz som var forskerne, var det sjimpansene som oppførte seg som om de hadde gjort en stor oppdagelse. Flokken satt på greiner over leiren hele kvelden og fulgte nysgjerrig med da forskerne tente bål, slo opp telt og laget mat.

”Jeg tenkte: Det må tømmerhoggere over hele Sentral-Afrika også ha opplevd, og krypskyttere skjøt ned alle sammen,” sier Dave Morgan, som er tilknyttet Lincoln Park Zoo i Chicago og naturvernorganisasjonen Wildlife Conservation Society (WCS). Dave Morgan og Crickette Sanz har tilbrakt mesteparten av de siste ti årene i forskningsområdet Goualougo-trekanten – en uberørt lavlandsskog på 380 km² som gjennomskjæres av elvene Ndoki og Goualougo nord i Kongo (Brazzaville). De var begeistret over nærkontakten med sjimpansene, men begynte å lure på hvordan det ville ende. Mørket var i anmarsj. Hvor ville sjimpansene bygge reirene sine?

”Ganske riktig bygde de reirene like over teltene våre,” forteller Dave Morgan. ”Jeg sa: Det er herlig! Men stifinnerne våre sa: Tvert imot; det er veldig synd.” Hele natten lang satt sjimpansene oppe i trærne og ropte, ristet på greinene, tisset og la igjen avføring på teltene og kylte pinner etter forskerne. Ingen fikk sove. Ved daggry kom sjimpansene ned på skogbunnen og stod og så på forskerne som tente bål og laget frokost. Og så lusket sjimpansene bort en etter en og forsvant i den tette underskogen.

Kanskje du er interessert i ...

Les også