På fisketur i et termittbol

Det er ikke den eneste bruken av flere redskaper etter hverandre som er utbredt i Goua­lougo. Mens vi betrakter Dinah gå løs på bibolet, tar en kamerafelle som er satt opp ved et termittbol en kilometer unna, opp en av Moto-flokkens modne hunnsjimpanser som kalles Maya, i ferd med noe som kanskje er den mest avanserte formen for seriebruk av redskaper som noen gang er sett hos noe annet dyr enn mennesket.

17. februar 2010

Det er ikke den eneste bruken av flere redskaper etter hverandre som er utbredt i Goualougo. Mens vi betrakter Dinah gå løs på bibolet, tar en kamerafelle som er satt opp ved et termittbol en kilometer unna, opp en av Moto-flokkens modne hunnsjimpanser som kalles Maya, i ferd med noe som kanskje er den mest avanserte formen for seriebruk av redskaper som noen gang er sett hos noe annet dyr enn mennesket.

Maya kommer til termittbolet – en steinhard kuleformet konstruksjon som er tre ganger så høy som henne – med flere plantestengler i munnen. Hun skal bruke dem til å fiske ut de næringsrike beboerne. Først støter hun en tykk pinne ned i et termitthull og utvider det ved å vrikke pinnen energisk fra side til side. Så tar hun en tynn, bøyelig stengel som hun har plukket fra en Sarcophrynium-plante i nærheten. Sjimpanser i andre deler av Afrika fisker også etter termitter med lignende redskaper, men Maya går et skritt videre ved å bearbeide redskapet sitt. Hun trekker de ytterste 15 cm av stengelen mellom tennene slik at enden blir våt og trevlete som en pensel, og trekker den deretter gjennom den knyttede hånden sin for å rette ut hårene. Med presisjon som en låsesmed lirker hun den trevlete stengelen inn i hullet, trekker den ut igjen og sluker et par termitter som henger fast i trevlene.

Det bemerkelsesverdige ved ”fiskestangen” til sjimpansen er at den har blitt bearbeidet. Det er ikke bare det at en oppvakt sjimpanse fant ut at den kunne knekke av en plantestengel og bruke den til å fiske etter termitter med – en imponerende oppdagelse i seg selv – men at en annen sjimpanse har funnet ut hvordan man kunne gjøre det enda bedre. Og den trevlete enden er avgjort ingen ubetydelig forbedring. Dave Morgan og Crickette Sanz har selv prøvd å fiske termitter med pinner både med og uten trevlete ender og kunne konstatere at de fikk ti ganger så mange termitter med det trevlete redskapet. Uten en tidsmaskin finner vi aldri ut hvordan menneskelig kultur begynte, men det må ha lignet på dette: en enkelt oppdagelse som bygger på en annen oppdagelse.

”Goualougo er nok det eneste stedet i verden der mennesker noen gang får sjansen til å oppleve ekte sjimpansekultur,” sier biolog og miljøforkjemper Michael Fay fra WCS. Han var med på å etablere nasjonalparken Nouabalé-Ndoki. ”99 % av sjimpansene i verden lever ikke slik på grunn av mennesker.” I to av de viktigste sjimpanseforskningssentrene i Uganda, Kibale nasjonalpark og Budongo skogreservat, har omkring en firedel av bestanden sår fra snarer. I Gombe i Tanzania, der Jane Goodall opprettet det første forskningssenteret, er det bare omkring hundre sjimpanser igjen, og de er omgitt av mennesker overalt.

Det er tankevekkende og foruroligende at alle de stedene der forskerne har trodd at de observerte sjimpanser i sin naturlige tilstand, har de muligens i virkeligheten studert atferd som var forvrengt av menneskers tilstedeværelse.

Sjimpanser er utrolig flinke til å tilpasse seg. De kan greie seg like godt i skogene i Kongo som på de tørre savannene i Senegal. Men ifølge den hypotesen om sårbare kulturer som først ble lagt fram av den nederlandske primatforskeren Carel van Schaik, undervurderer vi muligens hvor sårbar sjimpansekulturen faktisk er. Vi mennesker trenger ikke nødvendigvis å rydde skog for at vår tilstedeværelse påvirker apenes atferd. Selv selektiv skogsdrift og uregelmessig jakt kan skape ubalanse i sjimpansesamfunn hvis det presser grupper ut i konflikter eller reduserer antallet termittbol der de kan fange termitter.

Kanskje du er interessert i ...

Les også