Orangutangenes barnehjem

Nettet strammes rundt orangutangene på Borneo. Regnskogen deres blir ødelagt, og uten den bukker de under for sult, krypskyttere og branner. Foreldreløse unger rammes hardest, men de heldigste finner veien til et helt spesielt sted.

20. november 2009 av Thora Bjørn-Kristensen

En trillebår kan brukes til mange og mye. På rehabiliteringssenteret for orangutanger i Nyaru Menteng på Borneo brukes den som transportmiddel for trette orangutangbabyer. Fram til orangutangene er to år gamle går de i senterets barnehage, der kvinnelige dyrepassere fungerer som barnevakter og passer dem med like stor omsorg og påpasselighet som om det var menneskebarn.

Alle ungene har kommet dit med en tragisk historie i bagasjen. De er foreldreløse. Oftest har mødrene deres blitt drept av mennesker når regnskogen de levde i, ble ødelagt til fordel for store oljepalmeplantasjer. De fleste av orangutangene som mister hjemmene sine, dør av sult eller blir skutt når de må gå på rov i de nyplantede plantasjene. Noen blir fanget når de våger seg inn i landsbyer for å finne mat. Men enkelte blir reddet og kommer til senteret i Nyaru Menteng. Rehabiliteringssenteret ledes av den danske damen Lone Dröscher Nielsen og dri-ves i samarbeid med BOS (Borneo Orangutan Survival). Målet er at de ca. 700 orangutangungene som er på senteret, skal vende tilbake til et naturlig orangutangliv i skogen. Men først må de tilegne seg de ferdighetene som må til for at de kan overleve på egen hånd. Det lærer de på senterets skogskole, og den prosessen kan ta 8–10 år. Det bor også voksne orangutanger på senteret. De er der for å komme seg etter sult, sykdom eller skader.

En augustdag i år var tiden inne for å flytte tilbake 46 av senterets voksne orangutanger til et uforstyrret område av den tropiske skogen i hjertet av Borneo. Utsettingen var forberedt som en større logistisk operasjon. Aper, dyrepassere og dyrleger ble transportert med bil, fly, båt og til slutt helikopter for å nå det området som skulle bli orangutangenes nye hjem. Men før orangutangene kunne forsvinne bort i de tette trekronene til et nytt liv i frihet, var den største utfordringen overhodet å finne et egnet sted til gjenutsettingen, for nesten alle skogene på Borneo er i fare for å bli rasert eller omdannet til plantasjer. Etter mange timers granskning av kart, mange helikopterturer og rekognoseringer fant man endelig et trygt område til orangutangene – mange kilometer fra senteret. Den store oransje menneskeapen er under hardt press på Borneo. På bare 50 år er bestanden redusert med 50 %. Hvert år bukker nye 5000 orangutanger under for skogsdrift, krypskyting og skogbranner. Skiftet i øyas vegetasjon fra artsrike regnskoger til ensartede plantasjer og de mange brannene ses tydelig på CO2-regnskapene for verden. Tre firedeler av Borneo er indonesisk, og til tross for at Indonesia ikke er særlig industrialisert, er landet blant de som slipper ut mest CO2 i verden.

Det kan godt hende at Borneo er den mest presserende naturvernsaken i våre dager. Hvis det ikke blir gjort noe veldig raskt for å redde skogene på Borneo, så vil det ikke bare gå utover orangutangene. Ødeleggelsen av regnskogen bidrar i stor grad til klimaendringene som påvirker hele kloden, og den kan gjøre store deler av menneskeheten hjemløse på samme måte som orangutangene. Men hvem skal lage et redningssenter for oss?

Kanskje du er interessert i ...

Les også