Blir asteroider slukt av svart hull?

Det supermassive svarte hullet i vår egen galakse, Melkeveien, har tilsynelatende et etegilde på asteroider, viser en ny undersøkelse.

Det gigantiske svarte hullet, som har fått navnet Sagittarius A*, befinner seg 26 000 lysår borte i galaksens sentrum. Det svarte hullet er omgitt av en akresjonsskive, som er en roterende ring av overopphetet gass som slynger ut radioaktivitet mens den suger opp stoff.

Astronomer har imidlertid også sett kraftige utbrudd av røntgenstråling rundt det svarte hullet siden NASAs Chandra X-ray Observatory påbegynte sin ferd i 1999. I tillegg er strålene observert i infrarøde bølgelengder av European Southern Observatorys Very Large Telescope i Chile.

Glimtene, som forekommer nesten daglig, kan vare i inntil én time og være inntil hundre ganger så kraftige som den vanlige utstrålingen fra det svarte hullet.

Nå mener en gruppe astronomer ledet av Kastytis Zubovas ved University of Leicester i England at utbruddene muligens skyldes dødskramper fra asteroider som blir sugd inn i det svarte hullets akresjonsskive.

Ifølge datamaskinberegninger basert på data fra Chandra går en sky av flere milliarder asteroider muligens i bane rundt Sagittarius A* i en avstand på minst 160 millioner km fra kanten av akresjonsskiven.

Når asteroidenes baner blir ustabile på grunn av tyngdekraftvirkningen fra det svarte hullet, faller himmellegemene inn i hullet og går i oppløsning. De steinbitene som blir igjen, møter de varme gassene inne i akresjonsskiven og fordamper – omtrent på samme måte som en meteor som går i oppløsning i Jordens atmosfære.

Når dette skjer, kan man fra observatorier på Jorden se utbrudd av kraftig stråling.

Svart hull "bobler fortsatt i vei"

Det steinbaserte etegildet består muligens av asteroider som er tatt fra omkringliggende stjerner, sier Peter Edmonds, som er astronom ved Chandra X-ray Center i Cambridge i Massachusetts i USA, og som ikke har deltatt i den nye undersøkelsen.

"Asteroidene kan ha blitt dratt ut av solsystemer og deretter sugd inn i en sky som omgir det svarte hullet", sier Peter Edmonds til National Geographic News.

Forskergruppen anslår at bare asteroider på minst 10 km i diameter kan skape utladninger som er kraftige nok til å bli sett fra Jorden.

Men med milliarder av denne typen romgodteri i skyen antar man at mindre asteroider også blir fortært hyppig, med svakere, ikke-observerbare utbrudd som resultat.

Og den glupske appetitten til dette supermassive svarte hullet er etter all sannsynlighet ikke noe nytt: "Det er logisk å anta at disse utbruddene har funnet sted i lang tid", sier Peter Edmonds.

Denne teorien underbygges av tilstedeværelsen av "lysekkoer" i området rundt det svarte hullet.

Tidligere utbrudd, særlig kraftigere utbrudd som trolig inntreffer når det svarte hullet sluker større himmellegemer som planeter, kan fremkalle utladninger som gir gjenlyd fra nærliggende gasskyer, og som i flere hundre år gir et avtrykk av strålingen fra de opprinnelige utbruddene.

Og selv nå viser Sagittarius A* ingen tegn på å ha stilt sulten, tilføyer Peter Edmonds.

"Det fortsetter bare med sine utbrudd ... det bobler fortsatt i vei."

Undersøkelsen av det asteroideslukende svarte hullet blir offentliggjort i en kommende utgave av Monthly Notices of the Royal Astronomical Society.