Nytt under solen: Romsøppel

Det finnes vitenskapsfolk i NASA som bare tenker på å sende ut astronauter i rommet eller å sende romsonder til Pluto. Men Nicholas Johnson, som er sjefforsker på NASAs kontor for overvåking av romskrot, er mer opptatt av det marerittscenariet som er kjent som Kessler-syndromet. Det er oppkalt etter kollegaen hans, Donald Kessler, som på 1970-tallet beskrev et scenario der to kjempestore biter med romskrot kolliderer i over 32 000 km/t i en overfylt bane og så knuses i hundrevis av deler. Noen av disse delene kolliderer så med et annet utbrukt fartøy som også knuses i hundrevis av biter. Og slik skapes det en kjede­reaksjon som etterlater seg et belte av søppel i rommet som er så tettpakket at ingenting kan fly trygt gjennom det.

Inntil i fjor ”var denne faren bare teori,” sier Nicholas Johnson. Men 10. februar 2009 opplevde vi for første gang en alvorlig kollisjon i rommet. En amerikansk kommunikasjons­­-satellitt kolliderte med en inaktiv russisk satellitt 800 km over Sibir. Kollisjonen førte til at svermen av avfall som allerede går i bane rundt Jorden, økte med ca. 2000 nye store romsøppelbiter.

I desember i fjor var NASA og forsvarsdepartementet USA vertskap for en internasjonal konferanse om opprydding i rommet. Verdens romorganisasjoner holder allerede øye med større biter med skrot, slik at fartøyer, særlig bemannede, kan unngå kollisjoner. I 2007 kom FN med noen anbefalinger: bl.a. å tømme gamle bære­raketter for drivstoff for å hindre at de eksploderer, og å la være å bruke gamle satellitter som mål for testraketter – slik Kina hadde gjort.

Men selv om man gjør dette, kan man ikke unngå uhell. For det er ikke alle romfartøyer som greier å unngå skrot i skyhøy fart. ”De neste 50 årene,” sier Nicholas Johnson, ”vil vi nok se en kollisjon hvert femte år.” Ennå vil det nok ikke ­­ føre til et Kessler-syndrom, men mye tyder på at en effektiv plan for romopprydding først blir en realitet et stykke inn i framtiden.

”Det viser seg å være en veldig vanskelig oppgave,” sier Nicholas Johnson. På konferansen diskuterte forskerne flere måter å håndtere metallavfallet på, bl.a. en lang elektrisk kabel som kan festes til en brukt satellitt eller en annen større bit slik at det tjores til Jordens magnetfelt og trekkes ned i atmosfæren der det vil brenne opp. Eller en oppsamlingssatellitt, en slags romsøppelbil som fanger inn bitene med søppel og drar dem ned i nærheten av atmosfæren for så å slippe dem fri i en dødsspiral.

Når man skal bli kvitt de bare noen få centimeter store bitene med søppel som er vanskelige å unngå, men som kan forårsake en del skade, kan en romlaser være løsningen. Eller kanskje en gi­gantisk skumball plassert i rommet som et edderkoppnett som fanger dem opp. Ide­en med skumballen er å trekke ut så mye energi av de rasktflygende bitene at de faller inn i atmosfæren. ”Selvfølgelig ville det by på enkelte problemer å få sendt ut en drøyt 1,5 km bred skumball i rommet,” sier Nicholas Johnson.