Mennesker repareres med maskindeler

Blinde kan begynne å se, døve kan høre igjen, og folk som har mistet en arm, tar tak i livet med høyteknologiske proteser. Det høres ut som science fiction, men nå flytter ny forskning grensene mellom menneske og maskin.

17. januar 2010

"Gjør noe gøy med robotarmen!"

Amanda Kitts blir overfalt av fire- og femåringer idet hun kommer inn i klasserommet i Tennessee i USA. ”Hei barn, hvordan har ungene mine det i dag?” sier hun, mens hun klapper dem på skuldrene og roter i håret deres. Hun er slank og energisk og har drevet denne og to andre daginstitusjoner i nesten 20 år. Hun bøyer seg ned for å prate med en liten jente og støtter hendene sine på knærne.

”Robotarmen!” roper flere av barna.

”Nå, så dere husker?” sier Amanda Kitts og holder fram den venstre armen sin. Hun vender håndflaten opp. Det kan høres en svak, summende lyd. Hun bøyer armen, og summelyden blir litt høyere.

”Gjør noe morsomt med den!” sier en jente.

”Noe morsomt? Kan dere huske hvordan jeg kan trykke dere i hånden?” sier Amanda Kitts og rekker fram armen og vrir på håndleddet. En gutt rekker nølende ut armen for å ta på fingrene hennes. Det han merker, er hudfarget plast og fingre som bøyer seg litt innover. Innunder er det tre motorer, et metallskjelett og et virvar av avansert elektronikk. Konstruksjonen ender i en hvit plastmuffe midt på overarmen til Amanda Kitts. Den dekker en armstump som er nesten alt som er igjen av den armen hun mistet i en bilulykke i 2006.

Fantombevegelser

Nesten alt, og likevel ikke helt. For i hjernen, under bevissthetsterskelen, er det et fullkomment bilde av armen, et fantom. Når Amanda Kitts tenker på å bøye armen sin, beveger fantomet seg. Impulser som farer ned fra hjernen, blir oppfanget av elektroniske følere i den hvite muffen og omdannet til signaler som aktiverer motorene og bøyer den kunstige albuen.

”Jeg tenker egentlig ikke over det. Jeg beveger den bare,” sier den 40 år gamle kvinnen som både bruker denne standardmodellen og en mer prototypeaktig arm som kan styres enda mer. ”Etter ulykken følte jeg meg fortapt, og jeg forstod ikke hvordan Gud kunne gjøre noe så forferdelig mot meg. Nå er jeg bare spent hele tiden fordi de konstant forbedrer armen. En dag vil jeg kunne føle ting med den og klappe med når vi synger sanger i klasserommet.”

Amanda Kitts er et levende bevis på at selv om vevet og knoklene kanskje er skadet eller forsvunnet, lever nervene og de delene av hjernen som før styrte det, videre. Hos mange pasienter ligger det bare og venter på å kommunisere – som ledninger som er revet ut av et telefonrør. Ved hjelp av mikroskopiske elektroder og kirurgisk trolldomskunst har leger begynt å forbinde disse delene til kameraer, mikrofoner og motorer i andre pasienter. Resultatet er at blinde kan se, døve kan høre, og Amanda Kitts kan brette sammen klærne sine.

Snakker med sin 18 måneder gamle døve sønn

Amanda Kitts er en av de få menneskene som har fått manglende eller ødelagte kroppsdeler erstattet med dingser som er operert inn i nervesystemet hennes og reagerer på kommandoer fra hjernen. Maskinene de bruker, kalles nevrale proteser eller – med et ord som forskere etter hvert har tatt i bruk, og som stammer fra science fiction-litteraturen – bionikk. Eric Schremp har vært lam fra halsen og ned etter at han stupte i et svømmebasseng i 1992 og brakk halsen. Nå har han en elektronisk dings under huden som gjør at han kan bevege fingrene og holde rundt en gaffel. Jo Ann Lewis, som er blind, kan se omrissene av trær ved hjelp av et bitte lite kamera som kommuniserer med synsnerven hennes. Og Tammy Kenny snakker med sin 18 måneder gamle sønn, Aiden, til tross for at han er født døv. 22 elektroder i øret til Aiden fanger opp lyder fra en mikrofon og forvandler dem til signaler som hørenerven hans forstår.

Forskere har ikke bare oppdaget at det er mulig å forbinde apparater med hjernen, de har også funnet ut hvor vanskelig det er å opprettholde forbindelsen. Hvis muffen i enden av armen til Amanda Kitts for eksempel skyves litt på, kan hun kanskje ikke gripe tak i noe med fingrene lenger. Likevel utgjør bionikken et kjempestort framskritt, og det gjør at forskere kan gi mennesker mye mer igjen av det de har mistet enn det som har vært mulig tidligere.

”Det er det arbeidet handler om: gjenoppbygging,” sier Joseph Pancrazio. Han er avdelingsleder for nevral mekanikk ved USAs nasjonale institutt for nevrologiske forstyrrelser og slagtilfeller. ”Når en ryggmargsskadet person kan gå på restaurant og spise uten at noen merker noe, så er det min definisjon på suksess.”

Tema

Kanskje du er interessert i ...

Les også