Ikke perfekt - men bedre enn før

Bioniske øyne kanskje på veiBioniske ører får kanskje snart følge av bioniske øyne. Jo Ann Lewis ble blind for flere år siden pga. retinitis pigmentosa (RP), en genetisk betinget netthinnesykdom som ødelegger lysfølsomme celler, såkalte staver og tapper. Nylig har hun fått igjen litt syn som resultat av et forskningssamarbeid mellom oftalmolog Mark Humayun og firmaet Second Sight.

17. januar 2010

Bioniske øyne kanskje på vei

Bioniske ører får kanskje snart følge av bioniske øyne. Jo Ann Lewis ble blind for flere år siden pga. retinitis pigmentosa (RP), en genetisk betinget netthinnesykdom som ødelegger lysfølsomme celler, såkalte staver og tapper.

Nylig har hun fått igjen litt syn som resultat av et forskningssamarbeid mellom oftalmolog Mark Humayun og firmaet Second Sight.

Som oftest ved denne typen sykdommer overlever et indre lag av netthinnen delvis. Laget er fylt med nerveceller, bipolære celler og ganglieceller som normalt samler opp signaler fra de ytre stavene og tappene og sender dem til fibere som møtes i synsnerven. Ingen visste hva slags språk den indre netthinnen snakket, eller hvordan man kunne sende den bilder den kunne forstå. Men i 1992 begynte Mark Humayun i kortere perioder å legge en samling bitte små elektroder på netthinnene til RP-pasienter som skulle opereres av andre årsaker.

”Vi bad dem følge en prikk, og det greide de godt,” sier han. ”De kunne se rekker og søyler.” Etter ytterligere 10 år med forsøk utviklet Mark Humayun og kollegene hans et system som de døpte Argus (en kjempe fra gresk mytologi med hundrevis av øyne). Pasienter fikk et par mørke briller som var påmontert et lite videokamera og en radiosender. Videosignaler ble sendt til en datamaskin i et belte, oversatt til elektriske impulsmønstre som gangliecellene forstod, og deretter sendt videre til en mottaker som var plassert bak øret. Derifra førte en ledning dem inn i øyet til en kvadratisk samling av 16 elektroder som var festet forsiktig til overflaten på netthinnen. Impulsene påvirket elektrodene. Elektrodene påvirket cellene. Resten stod hjernen for, og plutselig var disse pasientene i stand til å skjelne omriss og enkelte grove former. På høsten i 2006 økte man antallet elektroder i samlingen til 60. På samme måten som et økt antall piksler i et digitalkamera gir skarpere bilde, gav den nye og større elektrodesamlingen også et skarpere bilde.

Hjernen kobles til datamaskinen

Nå har forskere utviklet konseptet med den nevrale protesen enda mer og de har begynt å bruke det på selve hjernen. Forskerne bak et prosjekt som kalles BrainGate, forsøker å forbinde den motoriske cortexen hos fullstendig lamme pasienter direkte med en datamaskin slik at pasientene kan flytte gjenstander langt unna ved hjelp av hjernen. Fram til nå har forsøkspersonene greid å flytte en markør rundt på en dataskjerm. Forskere har til og med planer om å utvikle en kunstig hippocampus – en del av hjernen som har betydning for korttidshukommelsen – med henblikk på å operere den inn i mennesker med hukommelsestap.

Det er likevel ikke alt som fungerer perfekt. En av de fire første BrainGate-pasientene har bestemt seg for å få fjernet apparatet fordi det forstyrret andre medisinske hjelpemidler. Og Jo Ann Lewis sier at synet hennes ikke er godt nok til at hun kan krysse en gate på trygg måte. Til gjengjeld har Amanda Kitts i dag fått satt inn en ny og mer elastisk muffe på armen, og den gir bedre koordinering av elektrodene med de nervene som styrer armen hennes.

”Vi gir folk redskaper. De er bedre enn de man hadde før,” sier Todd Kuiken. Men de er fremdeles grove i forhold til kompleksiteten i menneskekroppen. De når ikke naturen til strømpelesten. Men i det minste gjør disse redskapene mennesker i stand til selv å ta på og av seg sine egne strømper.

Kanskje du er interessert i ...

Les også