Farer og fordeler ved kongelig incest

Tutankhamons familie var ikke de eneste kongelige som knyttet nære bånd mellom nære slektninger.

27. september 2010 av David Dobbs

Da misjonæren Hiram Bingham fra New England kom til Hawaii i 1820, ble han forferdet over å oppdage at de innfødte dyrket avguder, danset hula og praktiserte incest i kongefamilien. Hawaiianerne selv delte ikke Hiram Binghams bestyrtelse over kongefamiliens atferd. På Hawaii ble kongelig incest ”ikke bare akseptert, men også oppmuntret” som et særlig privilegium for de kongelige, forteller historikeren Joanne Carando.

Mens seksuelle forhold mellom søsken eller mellom foreldre og barn har vært tabu i nesten alle kulturer i historien, har de kongelige faktisk vært unntatt i mange samfunn, deriblant oldtidens Egypt, inkaenes Peru og i perioder Sentral-Afrika, Mexico og Thailand. Og mens kongefamiliene i Europa unngikk søskenincest, har mange – blant annet hohenzollerne i Preussen, bourbonerne i Frankrike og den britiske kongefamilien ofte inngått ekteskap med fettere og kusiner. De spanske habsburgerne, som hersket i nesten 200 år, giftet seg ofte med nære slektninger. Dynastiet deres endte i 1700, da Karl 2. døde – en konge som var så plaget av helse- og utviklingsproblemer at han først lærte å snakke da han var fire, og han var åtte år før han kunne gå. Han hadde også problemer med å tygge maten og kunne ikke få barn. De fysiske problemene som Karl 2. og Tutankhamon måtte kjempe med, peker mot en mulig forklaring på det nærmest universelle tabuet mot incest: Sammenfallet av gener kan gi bakslag. I gjennomsnitt har søsken halvparten av arvemassen felles, på samme måte som foreldre og barn har det. Fettere og kusiner overlapper med 12,5 %. Forhold mellom nære slektninger kan gi større risiko for at skadelige, vikende gener møtes i barnet, særlig hvis genene blir kombinert generasjon etter generasjon. Det øker risikoen for helseproblemer eller utviklingsforstyrrelser.

Hvis de kongelige kjente til den risikoen, valgte de å ignorere den. Ifølge historieprofessor Walter Scheidel ved Stanford University, USA, er en av grunnene at ”incest gjør dem til noe spesielt”. Kongelig incest forekommer oftest i samfunn der herskerne har enorm makt og ingen likemenn utover gudene. Siden gudene kunne gifte seg med hverandre, burde de kongelige også kunne gjøre det.

Incest beskytter også kongefamiliens verdier. Ved å gifte seg med familiemedlemmer sikrer man at kongen bare deler rikdom, privilegier og makt med folk han allerede er i familie med. I sterke, sentralistiske riker som oldtidens Egypt eller inkaenes Peru kan det bety at man bare gifter seg innenfor nærmeste familie. I samfunn der flere kulturer lever tett på hverandre, som i Europa i det 20. århundret, kan det bety at man gifter seg med fjernere slektninger fra andre kongehus for å knytte allianser, men samtidig bevarer slektens makt.

Incest innebærer en reell risiko, men den er ikke uavvendelig. Selv med den høye genetiske fellesmengden som oppstår hos barn av foreldre som er søsken, kan det gi flere friske enn syke barn. Og de kongeliges rikdom kan bøte på noen av helseproblemene.

En konge eller farao kan også forbedre sjansene ved også å satse på andre forhold enn de incestuøse. Han kan, som historiker Josiah Ober bemerker, gå til sengs ”med nesten hvem han vil”. F.eks. lot inkaherskeren Huayna Capac (1493–1527) makten gå videre ikke bare til sønnen Huáscar, som hadde Capacs hustru som mor og søster, men også til sønnen Atahualpa, som var sønn av en medhustru. Og kong Rama 5. av Thailand (1873–1910) fikk over 70 barn – noen av dem i ekteskap med halvsøstre, men de fleste med medhustruer og konkubiner. En slik hersker kunne velge å la rikdom, sikkerhet og selv politisk makt deles på mange av barna uansett morens status. En genetiker ville si at han gav genene flere veier til framtiden.

Det kan virke beregnende. Likevel kan kjærlighet godt ha spilt en rolle. Selv etter at Hawaiis kong Kamehameha 3. hadde akseptert det kristne regimet, fortsatte han i flere år å sove med søsteren, prinsesse Nahi’ena’ena – til glede for de gamle, men til misjonærenes bestyrtelse. De gjorde det, ifølge Joanne Carando, fordi de ganske enkelt elsket hverandre. – David Dobbs

Kanskje du er interessert i ...

Les også