Den mystiske søvnen

29-årige Cheryl Dinges er fra St. Louis i USA og sersjant i den amerikanske hæren. Det er jobben hennes å trene soldater i nærkamp. Cheryl Dinges er ekspert på brasiliansk jiu-jitsu og forteller at hun er en av de få kvinner i hæren som har oppnådd kompetanse i kamp på nivå 2, der det foregår en hel del trening med to angripere mot en i håp om ”at du er den personen som slipper levende fra det”.

Cheryl Dinges står kanskje overfor en enda hardere kamp i årene som kommer. Familien hennes bærer genet for dødelig familiær søvnløshet. Det viktigste symptomet på FFI, som sykdommen ofte kalles, er at man ikke får sove. Først forsvinner evnen til å ta en lur, deretter evnen til å sove hele natten gjennom, og til slutt får ikke pasienten sove i det hele tatt. Syndromet starter vanligvis når pasienten er i 50-års-alderen, og varer vanligvis et års tid, og som navnet antyder, ender det alltid med døden. Cheryl Dinges har avslått å få undersøkt om hun bærer genet. ”Jeg var redd for at jeg ikke ville bry meg om å gjøre maksimalt ut av livet mitt hvis jeg fikk vite at jeg hadde det. Jeg ville gi meg selv lov til å gi opp. Hvorfor skal jeg la den kunnskapen styre livet mitt?”

FFI er en forferdelig sykdom som blir enda verre av at vi vet så lite om hvordan den virker. Etter mange års studier av pasienter med FFI har forskerne funnet ut at misdannede prote­iner, såkalte prioner, angriper pasientens thalamus, et område langt inne i hjernen, og at den skadde thalamusen forstyrrer søvnen. Men fors­kerne vet ikke hvorfor det skjer, hvordan man stopper det, eller hvordan man kan motvirke de brutale symptomene. Før FFI ble oppdaget, visste ikke de fleste forskere engang at thalamus hadde noe med søvn å gjøre. FFI er ytterst sjelden og er kjent bare fra totalt 40 familier på verdensplan. Men på en måte minner den mye om de mindre alvorlige formene for søvnløshet, som plager millioner av mennesker i verden dag: Den er i det store og hele et mysterium.

Når vi ikke vet hvorfor vi ikke får sove, er det delvis fordi vi ikke helt vet hvorfor vi i det hele tatt trenger å sove. Vi vet at vi mangler søvn hvis vi ikke får den. Og vi vet at søvnen alltid overmanner oss til slutt uansett hvor hardt vi prøver å stå imot. Vi vet at sju til ni timer etter at vi har sovnet, er de fleste av oss klare til å stå opp, og 15 til 17 timer senere blir vi trette igjen. Vi har visst i 50 år at vi deler søvnen vår mellom perioder med dyp søvn og det som kalles REM-søvn, der hjernen er like aktiv som når man er våken, men musklene reagerer ikke med bevegelse. Vi vet at alle pattedyr og fugler sover. En delfin sover med halvparten av hjernen våken, slik at den fremdeles er oppmerksom på omgivelsene under vann. Når stokkender sover på rekke, er de to ytterste fuglene i stand til å la halvparten av hjernen være på vakt og holde et øye åpent etter rovdyr. Fisk, krypdyr og insekter har også alle en form for hviletilstand.

All den hviletiden har sin pris. Et dyr må ligge stille i et lengre tidsrom, og i mellomtiden er det et lett bytte for rovdyr. Hva kan belønningen for en slik risiko være?