Har Jorden hatt to måner?

Vår måne hadde en gang en mindre ledsager, men den ble ødelagt ved en kollisjon som gjorde den ene siden av Månen mer ujevn, sier forskere.

9. august 2011 av Ker Than, National Geographic News

Jorden har kanskje en gang hatt to måner, men den ene ble ødelagt ved en langsom kollisjon som gjorde vår nåværende måne mer ujevn på den ene siden enn på den andre, sier forskere.

Astronomer har lenge lurt på forskjellene mellom den siden av Månen som alltid vender mot Jorden, den nærmeste siden, og den siden som alltid vender bort, den fjerneste siden. Topografien på den nærmeste siden er ganske lav og flat, mens den på den fjerne siden er høy og fjellrik og har en mye tykkere overflate.

Månen hadde en "ledsager"

Ifølge en ny datamodell kan denne forskjellen forklares med at en mindre "måneledsager" en gang i Månens tidlige historie har kollidert med Månens fjerneste side. En slik kollisjon vil ha overøst den fjerne siden med ekstra hardt steinmateriale, som nå utgjør månehøylandet slik vi kjenner det.

For at teorien skal holde vann må den minste månen ha støtt inn i den store med rundt 7081 kilometer i timen.

"Dette er den langsomste hastigheten de to store himmellegemene kan ha kollidert med hvis de kom inn i hverandres gravitasjonsfelt", forklarer Erik Asphaug, som er planetforsker ved University of California i USA og medforfatter av undersøkelsen.

Ved denne relativt langsomme hastigheten har kollisjonen på den fjerne siden ikke vært kraftig nok til å smelte stein eller lage et krater. Men den har vært voldsom nok til at materiale fra den minste månen er blitt spredt ut over den store.

"Det er som en bilkollisjon der støtfangerne krøller seg, men bilene ikke blir totalvraket", sier Erik Asphaug. "Her er det snakk om et lignende fenomen."

Månekollisjon utløste meteorregn

Den nye teorien er fremsatt av Erik Asphaug og Martin Jutzi, som er ph.d.-forsker ved University of California, og beskrives i det nyeste nummeret av tidsskriftet Nature.

Ifølge deres modell eksisterte de to månene fredelig side om side i ca. 80 millioner år, med hver sin stabile bane. Månene hadde samme farge og sammensetning, men den ene var rundt tre ganger større enn den andre, sier Erik Asphaug.

"Vår måne så ut som en stor tallerken på himmelen ... og når den gikk ned, fulgte den andre månen etter i en vinkel på ca. 60 grader", sier han.

Den korte perioden med måneharmoni fikk ifølge modellen en brå slutt da naturlig gravitasjonsutveksling med Jorden fikk begge månene til å drive lenger bort fra kloden vår. Gravitasjonen fra Solen gjorde deretter banen til den minste månen ustabil og fikk den til å falle inn mot sin større tvilling.

Selv om den ikke var spesielt kraftig, sendte kollisjonen tusenvis av milliarder av tonn med månemateriale ut i rommet, noe som skjulte begge månene i flere dager.

"Da støvet hadde lagt seg, var det igjen én måne som trolig så ut som vår måne i dag", sier Erik Asphaug.

I opptil én million år etter hendelsen ble Jorden bombardert med månebiter i forskjellige størrelser. Den største biten kan ha vært opptil 100 km i diameter.

"Det har regnet meteorer fra himmelen i en lang periode", sier Erik Asphaug, selv om det trolig ennå ikke var noe liv på Jorden som kunne bivåne de spektakulære himmelhendelsene.

Teori forklarer måneproblem

Astronom Jeffrey Taylor ved University of Hawaii i USA sier at den nye måneteorien er svært interessant og verdt å se nærmere på.

Erik Asphaugs og Martin Jutzis modell forklarer ikke bare Månens asymmetri, sier Jeffrey Taylor, men resultatene forklarer også hva som har skjedd med de mindre, ledsagende himmellegemene som ifølge en annen teori skulle vært dannet rundt vår måne.

En av de mest utbredte teorier om dannelsen av vår måne er at den ble født etter at en klode på størrelse med Mars hadde støtt inn i Jorden kort tid etter solsystemets dannelse for ca. 4,5 milliarder år siden.

Forskere mener at denne tidlige kollisjonen skapte en ring av smeltet steinmateriale rundt Jorden, og at det deretter samlet seg til flere himmellegemer, deriblant vår nåværende måne.

Men "hvis dette er tilfellet, hva skjedde da [med de mindre månene]? Dette er en av de tingene som kan ha skjedd med dem", sier Jeffrey Taylor, som ikke har medvirket i undersøkelsen.

Den nye teorien er imidlertid ikke uten problemer. Den forklarer for eksempel ikke hvorfor den ujevne, fjerne siden av månen vår har et høyt innhold av aluminium, sier Jeffrey Taylor.

Hvis de to månene ble dannet av det samme materialet, slik det forutsettes, burde den ledsagende månen og restene av den ha et lavt innhold av aluminium, på lik linje med Månens indre.

Men dette problemet kan kanskje løses gjennom fremtidige månestudier, sier Jeffrey Taylor, og det er ikke alvorlig nok til å forkaste teorien.

"Det betyr bare", sier han, "at det er enda flere spennende problemstillinger å jobbe med."

Les også

Kanskje du er interessert i ...